Treningsdagbok 2005

Dette var på mange måter et bra treningsår. Jeg holdt meg frisk og rask fra 1. januar og helt frem til august, bortsett fra et par skralle uker i mars. Og jeg var i bedre form enn jeg har vært enn noen gang siden 1998. Jeg vet ikke helt hvorfor det gikk så bra egentlig. Treninga mi tidligere har egentlig vært en ørkenvandring, hvor det ikke har spilt noen rolle hvordan jeg har trent. Nå var det plutselig ett eller annet som funket.

Ikke at jeg fikk til noen svære resultater, men det var mye småkoselig. Nye perser på gamle treningsrunder hjemme. Bra tid på sykkeldelen på På Rømmen og en god tid på Bogstad med 1,02 den 16. juni. Så skulle jeg gjøre mitt livs prestasjon i Kalmar siste helgen i juli. Formen var der. Men mateksperimentet mitt var en katastrofe. Sprakk som en gris og sklei inn på 11,27. Greit nok, men jeg hadde 10,59 inne. Snakk er billig. Men med 10,59 ville det ha vært balanse mellom innsats og resultat. 10,59 er mitt tall.

Årets store høydepunkt var å gjøre Seigmann sammen med William.

Etter Kalmar havarerte jeg. Det ble for drøyt med Kalmar en uke før Norseman. Jeg slokna fullstendig. Det viste seg å være overdose matallergi, utløst av for mye trøkk.

Til neste år håper jeg å få svart t-skjorte etter crew-race. Åsså håper jeg på 10,59 i en flat løype ett eller annet sted. Men det viktigste er å være frisk og glad.

I september skjedde William sin ulykke.

Kalmar Triathlon 2005

Kalmar 2005 was great! It is not really such a long time since I did my first triathlon there in 1999. But it feels like a long time ago. At that time, I had not yet met another triathlete. This time we were a large Norwegian group. Lots of orange people from Oslofjord Triatlon, lots of great people and great fun!

The competition? I hoped for 11,20 and I dreamt of 10,59.

2005 was the year for testing of alternative food. Liquid food. I had mixed together a mixture that I was totally sure would be a great success. Everything went fine until 130 km on the bike. It was my first trip longer than 100 km this year, but I was fine. Until I was completely empty. I couldn’t keep the speed of old grandmothers on the last round. I was standing in the bike, just to get back to T2.

Back in T2, I was starving. I sent William to McDonalds. Forget about my special diet. I kicked Trond K’s butt in T2, not to be funny, but because I was angry. I stayed in T2 and ate bananas and wheat buns. And I kept on like this for the first food stations on the run. After a while, things started to work again. William followed me on his bike and we had a nice time. I passed Guy after 30 km’s. He had gone zombie again. It is such a pleasure to be with him when he is like that. Adeleid and Hanne did their first ironman and were smiling and appeared to be perfectly happy all day. They are very annoying girls.

I finished at 11 hours 27 and my new personal best. I did the swim at my normal 1,17, the bike at 5,50, and the run at 4,13. I should be happy, but I was so close to do the perfect race and prove for my self my max potential. I messed it up at food. It was my 7th ironman and I am still dreaming of the perfect day.

Kalmar is great. It is the perfect place to make your debut or to hunt for a new personal best. It is friendly but not very exciting. I have been there every third year since 1999. Hege, Rebekka and William loves to go there. So, I’ll be back.

Seigmann med William

William har gjennomført triatlonkonkurransen Seigmann! Med det er ganske sikkert den yngste nordmannen som har gjort en halv ironman, nøyaktig 14,5 år gammel.

Halv ironman er distansen 1,9 km svøm, 90 km sykkel og 21 km løping. Han kom i mål på 6 timer og 35 minutter. Splitt-tidene var 46 minutter på svømming, 3 timer og 33 minutter på sykkel og 2 timer og 11 minutter på løpingen.

Det er selvfølgelig lov å spørre om han gjorde det frivillig og hadde en fin dag. Men ingen som så ham denne dagen behøvde å lure. William storkoste seg gjennom hele dagen. Dette var kvalitetstid for far og sønn på aller høyeste nivå. Jeg tror faktisk at man ikke kan oppleve noe mer oppbyggelig sammen med barna sine.

Ikke at det spilte noen rolle, men vi hadde flere voksne mannfolk etter oss.

Etter målgang reiste William i ballbingen med fetterne og spilte fotball i et par timer. Han påstod at han var myk og fin i kroppen, og at han var venn med ballen.

Han var frisk og rask i dagene og ukene etter konkurransen. Han pådro seg ingen skader og fortsatte å konkurrere.

10-toppern og William

William ble numme nummer 2 på Ti-Toppern i Bamble!

Før start, når vi ikke viste bedre, så vi opp til store triatlon-helter som Scott og Tinley. Heldigvis, nå vet vi bedre. William er på veggen. I Ramme. For evig og alltid.

Tre Oslofjordinger og Asbjørn deltok i helga på Ti-topper`n. De drøyt 30 deltagerne som stod på start Fredag klokka 24.00 hadde 75 km med myr og sump å sloss mot i 24 timer. Og for å toppe hele dritten måtte de opp på de ti høyeste toppene i Bamble.

Vi kom seint til start. I tights og nye hodelykter. Vaselin mellom beina. Karin-guffe på baklomma og altfor lite dopapir i sekken. Den første timen på vei. Asbjørn og Fredrik la ut i 4 blank på kilometer`n. Vel og merke bak en lokal løper. Han ville tydeligvis ikke ha selskap gjennom natta og tok i bruk det velkjente lurt-å-fylle-flaskene-i-denne-bekken-gutta trikset. De gikk fem på og borte var han.

Orientering i fem mil, Hårek og William så tidlig sin begrensing i faget og la seg i dragsuget av to altfor stabile karer fra Bamble. Asbjørn og Fredrik hadde i utgangspunktet tenkt å satse på stein, saks, papir metoden og god gammaldags bygdeflaks. Men med 1:50000 kart og kruttmørke hadde det blitt for barnemat å regne det å hoppe etter Wirkola. 13 km ut i løpet stod Asbjørn og Fredrik slukøra og lurte på veien videre. Ingen tvil, vi ble seks mann i følge. De to stabile fra Bamble i front. Vi fire bak. Gjennom hele natta. Og ikke et knyst fra William. Asbjørn og Fredrik ventet på en kjempesprekk fra guttungen, men den kom jo aldri. Bare faste, fine situasjonsrapporter om at: Jo da, beina er fine de, kjenner det litt i skuldrene bare. Vi viste jo at William kunne løpe, men at han var så til de grader Slowtwitch da!

Det ble en lang natt i frosne myrer, 2000 høydemeter, flott soloppgang og ekstremt korte pauser. Lengste pause på fem minutter. Karin-guffa til Hårek smakte bra, men råtipset fra Guy om å ta tre ekstra spiseskjeer salt i, var kanskje unødvendig.

Gutta i front holdt et imponerende stabilt tempo. Det ene beinet foran det andre. Time etter time. Etter ni timer ser vi klubbhuset, Mål. William har mista en linse. Men gutten er ikke antydning til sliten. Før vi kan ta på oss ti-topper`n pinsen har vi bare to psyke-topper å ta oss opp til. Fortsatt bare litt øm i skuldrene.

14 år, 70 km og "bare litt øm i skuldrene". Vi klokker inn 10 timer og 54 minutter. Glade, etter å ha vært gjennom en kjedsomhets-prøve av den gamle skolen.