onsdag 1. januar 2014

Treningsdagbok 2013 – Store glade opplevelser på tross av mye knær



I 2013 har jeg vært skikkelig heldig og fått så mange fantastiske treningsopplevelser, på tross av at jeg gjennom hele året egentlig har vært pasient med dårlig kne. Jeg har alltid trodd at en oppriktig hypokonder er sikret mot sykdom og skader. Nå har jeg begynt å tvile på min egen teori.

I vinter har jeg gått helt fantastiske skiturer. Kneet likte ikke skispor og derfor ble jeg drevet ut på vidda og opp på fjelltoppene. Nå vet jeg at det er akkurat det jeg egentlig liker. Bildet er tatt på vei opp Vehuskjærringa i Vinje.

I april var jeg sammen med gode venner i Frankrike og sykla langs rivieraen og opp i fjellene. Vi sykla steder som Cannes, Antibes, Saint-Tropez. Men fjellene var enda mer spennende og best av alt var løypa til Ironman France. Vi sykla 31 timer i løpet av en uke. Det var nok for så vidt ikke oppskriften til god helse for den som knasker betennelsesdempende som smågodt. Bildet er tatt fra Château de Gourdon.

Etter turen til Frankrike slutta kneet helt å virke. Det var jo like greit, for da ble det helt nødvendig å finne ut hva som egentlig var feil. Resten våren gikk med til å bruke alle mulige knep for å komme seg forbi helsekøen. Jeg kan være ganske kreativ når jeg først blir ivrig. Men uten samvittighet er jeg ikke. Jeg er oppriktig lei meg overfor alle skikkelige mennesker som venter på hjelp, mens jeg snek. Men jeg skulle jo gjøre Norseman.

Før sommeren var det klart at det var menisken som var problemet. Jeg er ganske sikker på at dette er genetisk og ikke et resultat av overbelastning. Jeg har ikke løpt så mye. Menisk ligger til slekta. Ikke min skyld med andre ord. Jeg booka operasjon uka etter Norseman, for da kan man jo like gjerne slenge rundt på krykker.
Etter noen runder med tømming av betennelsesvæske og mye fin medisinering, kunne jeg endelig være med på Vikingtour. Min gode venn Geir har skapt et vidunderlig sjarmerende internasjonalt arrangement. Et Tour de France for mosjonister. En feiring av Norges aller vakreste natur, mest berømte bakker og fjelloverganger. Vi sykla 70 mil den uka. Geir er genial. Hjelperne hans var fantastiske. For et kameratskap, for en natur og for en flaks med været! Vi var sist ned fra målgang på fjelltoppene hver dag, fordi det var for vakkert der oppe til å reise ned igjen.Vi nakenbada på 1400 meters høyde, 200 meter fra målgang på Aurlandsfjellet. Jeg anbefaler alle gode vennegjenger om å unne seg et år på Viktigtour. Bildet av veldig hyggelig reisefølge er tatt på Norges høyeste asfaltvei, opp til Juvasshytta på 1.841 moh. Og neste bilde er av syklister på vei
opp samme sted.

En uke senere var det Norseman. Jeg hadde kasta inn håndkleet et par måneder tidligere, fordi kneet ikke var til å gå på. Men så kjørte jeg gjennom løypa under Crew Race helga i forveien, ble sentimental og ivrig, og ba om å få tilbake startnummeret mitt. Det ble en stor opplevelse. Jeg fikk endelig vist frem arrangementet til min bror Bård. Han stilte som support på tre dagers varsel fordi han allerede var ute og gikk på Hardangervidda. Vidunderlig sommervær før løpet ble til tidenes grisevær. Jeg panikkhandla oppvaskhansker og søppelsekker som påkleding.

Planen min var enkel. Jeg måtte svømme og sykle så fort jeg bare klarte, for å ha en times forsprang på nummer 160, slik at jeg kunne gå hele maratonen og likevel klare cutoff, og få svart t-skjorte. Jeg prøvde virkelig og det så bra ut frem til Geilo. Men greia var at det var så svære bølger under svømminga at jeg ble dønn sjøsjuk. Og da fungerte ikke magen. Samtidig som jeg sykla med min maksimale fart. Men bare til Geilo altså. Da ble alt bare spy og dritt. Og maratonen ble en rusletur på vondt bein. Jeg var aldri i nærheten av svart skjorte. Men det var en uforglemmelig helg likevel. Egentlig kler jeg hvitt. Bildet er tatt på mitt aller gladeste og raskeste mellom Dyranut og Geilo.

Så fikk jeg operert menisken. Dessverre så kneet veldig bråkete ut og operasjonen ble mye større enn planlagt, ved at mye mer menisk måtte fjernes enn man trodde ut fra MR. Man kan ikke si det helt sikkert hva som var årsaken. Men operasjonen viste seg å ikke være vellykket. Jeg kan ikke helt utelukke at jeg var i overkant ivrig etter operasjonen. Så i november ble jeg operert igjen. Dessverre så kneet veldig bråkete ut nå også, det som var reparert var velta, og det måtte fjernes mye mer menisk. Det er utrolig kjedelig å ligge på sofaen. Og det er utrolig kjedelig å se at det ene beinet blir tynt og svakt enda jeg gjorde så mye for å trene det opp igjen.

Jeg lærte at det er smart å ta tak i skade tidlig, at det ikke nødvendigvis går over av seg selv. Og at det ville ha vært lurt å være tålmodig etter en operasjon. Alt har gått bra før. Kanskje det er alderen som gjør at det er viktigere å være smart nå. Det er en ekkel tanke.

Litt moro ble det rom for i høst likevel. I september fikk vi testa svømmetur fra Helgeroa til Langesund og dagen før nyttårsaften svømte jeg 10 kilometer i svømmehallen. Vel, det siste er egentlig ikke morsomt, men bra for humøret likevel.

Jeg har ikke meldt meg på noe for 2014. Det er egentlig ganske uten mening, men kneet fungerer foreløpig bare sånn passe, så jeg får vente og se det an litt. Om en liten stund skal jeg teste ut fremfotløping, sammen med faren min på 83.

I 2013 trente jeg 357 timer:
Svømming: 49 timer
Sykling: 166 timer
Løping: 0 timer
Annet: 142 timer