Dette var på mange måter et bra treningsår. Jeg holdt meg frisk og rask fra 1. januar og helt frem til august, bortsett fra et par skralle uker i mars. Og jeg var i bedre form enn jeg har vært enn noen gang siden 1998. Jeg vet ikke helt hvorfor det gikk så bra egentlig. Treninga mi tidligere har egentlig vært en ørkenvandring, hvor det ikke har spilt noen rolle hvordan jeg har trent. Nå var det plutselig ett eller annet som funket.
Ikke at jeg fikk til noen svære resultater, men det var mye småkoselig. Nye perser på gamle treningsrunder hjemme. Bra tid på sykkeldelen på På Rømmen og en god tid på Bogstad med 1,02 den 16. juni. Så skulle jeg gjøre mitt livs prestasjon i Kalmar siste helgen i juli. Formen var der. Men mateksperimentet mitt var en katastrofe. Sprakk som en gris og sklei inn på 11,27. Greit nok, men jeg hadde 10,59 inne. Snakk er billig. Men med 10,59 ville det ha vært balanse mellom innsats og resultat. 10,59 er mitt tall.
Årets store høydepunkt var å gjøre Seigmann sammen med William.Etter Kalmar havarerte jeg. Det ble for drøyt med Kalmar en uke før Norseman. Jeg slokna fullstendig. Det viste seg å være overdose matallergi, utløst av for mye trøkk.
Til neste år håper jeg å få svart t-skjorte etter crew-race. Åsså håper jeg på 10,59 i en flat løype ett eller annet sted. Men det viktigste er å være frisk og glad.
I september skjedde William sin ulykke.