Det har skjedd noe rart de siste dagene. Jeg har gode tyske venner. Men jeg har ikke koblet det med Tyskland. At jeg faktisk liker tyskere, fordi de er tyske. Men det gjør jeg altså. Jeg rett og slett liker Tyskland. Nå liker jeg til og med tysk musikk og tysk mat.
Denne rapporten ble litt lang. Det var hyggelig å sitte på flyet og skrive.
Jeg har hatt lyst til å reise til Roth i 10 år. Til verdens største langdistanse-konkurranse. Jeg tror jammen den ikke bare er størst, men også best. Det var 2700 deltakere, pluss 500 stafettlag. Det var sirkus. Og det var en herlig blanding av triatlon og party. Tyskerne kan feire.
”Vi” er Line, Pål Cato Elshaug, Freddy Olsen og Lars Erik Løvdahl fra Rye. Åsså var det Dorthe og meg fra Oslofjord. Noen kyllinger vi kjenner godt var påmeldt, men holdt seg hjemme. Vi bodde privat hos to familier som digger Norge. Gutta fra Rye har vært der nede snart ti ganger, og har bodd hos de samme to familiene hver gang. Vi bodde hos fantastiske Marianne og Fritz på sekstifem. Jeg har allerede søkt om adopsjon.
Fredag kveld var det velkomstfest. Jeg bomma stygt på skaleringen, for jeg hadde det alt for gøy med min nye venn Werner. Det er kanskje ikke helt etter oppskriften å ta årets første kule 32 timer før start. Men vertene var imponerte tror jeg. Er ikke helt sikker. Mamma Marianne var bare bekymret. Hun visste ikke at telemarkinger drikker akevitt som andre drikker melk.
Roth er en liten by. Og står på hodet hele uka. Hele befolkningen har adoptert arrangementet. Med så mange deltakere så blir ting litt styrete. Bare det å sjekke inn sykkelen på lørdag ettermiddag er en langdryg jobb, med uendelige køer. Men en kø av triatleter er noe helt annet enn en kø gjennom Asker en tidlig morgen. Å reise ned alene og uten bil er likevel litt i overkant ambisiøst tror jeg.
T1 før start. Du store all verden. 3200 sykler. 300 blodtrente damer. Gamle gubber i våtdrakt. McCormack. Belinda Grange. Det ble for mye av det gode. Enda det ikke går an. Jeg liker ikke å lese bruksanvisninger, og gikk ikke på preracemøte. Liker å ta det som det kommer. Da er det fort gjort å miste starten. Starten går med 250 deltakere hvert 5. minutt. Derfor ble jeg ble svømt over av de raske fra de fire neste puljene. Svømmingen var ellers som den pleier å være. Vann gjør seg best på flaske. Jeg svømte på 1,20. Helt som planlagt.
Sykkeletappen var ikke flat i det hele tatt. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor man setter rekorder i Roth. Kalmar må være mye raskere. Og unnskyld Bent for at jeg klagde sånn på sykkelløypa på Ironduck i 2004. Akkurat som på fredags kvelden, fikk jeg utløp for min dårlige impulskontroll. Men det var sånn en fin dag. Så det var bare å la det stå til på sykkelen. Det var deltakere rundt meg hele tiden, men det var nesten like mange dommere, som passet på at vi holdt passelig avstand. Syklingen gikk gjennom tettsteder hvor det var fest og god stemning hele dagen. Og i Hipolstein var det nesten Tour de France, hvor tilskuerne omringet syklistene opp bakken. Det var til nesten å grine av. Jeg sykla på 5,38. Alt for fort for meg nå. Men det var stas.
Maratonen var en lang runde. Og enda mer folk. Flat og fin. Også den gjennom små landsbyer, hvor det var fest og øl og ompa. Tyskerne kan heie. Jeg holdt ganske fin fart den første halve. Følte meg sterk. Og begynte å støte. Følte meg helt konge. Helt til jeg møtte min venn som hadde weissbier. Jeg hadde bare dårlig impulskontroll. Det var bare en slurk. Men nok til at magen var tom 200 meter senere. Det tok en liten halvtime før jeg fikk fart på kroppen igjen. Så prøvde jeg skikkelig fart i 2-3 kilometer. Også møtte jeg veggen. Jeg løp veldig sakte, men så fort jeg bare kunne til mål. Krampene kom først 500 meter fra mål. Selv med ti tusen gale tyskere som heiet på tribunen, så var jeg ikke i stand til å sette opp farten. Jeg klarte å tømme meg helt. Det er deilig det. Jeg brukte 4,27 på maratonen og kom i mål på 11,36. Etter målgang var det ikke så stas med 3,000 deltakere. Jeg er alltid tufs etter å ha tatt meg ut, og får ordentlig feber. Da vil jeg helst bare ha mamma.
Målområdet var noe for seg selv. Oppbygde tribuner. Svære øltelt med hele befolkningen på fest. Mat og øl til deltakerne. Og nakne mennesker i dusjkø. Målet stenges kl 2230, og da er det årets store fyrverkeri i Roth. De to irene som kom i mål aller sist, ett minutt før målgang var store helter. Nesten like store som McCormack og min Belinda Granger.
Åsså var vår kjære venn Jens Richter der såklart. Han er god venn, redaktør for Triathlon das Magazin, og venn av Norseman. Så vi ble dratt rundt for å hilse på folket. Da møtte jeg Belinda. Min Belinda. Det var dame det. Hun skrev navnet på Oslofjordjakka mi. Så nå må jeg kjøpe ny. Men det var jo jeg som burde ha skrevet på brystet hennes.
Og på mandag kveld var det fest og Marianne og Fritz. Og tyskerne kan feire slik at alle er glade, unge og gamle. Roth er årets høydepunkt. For meg også.
Auf wiedersehen.
Jo forresten. Snittpuls for hele dagen var 159. For første gang på noen år fungerte mat og drikke perfekt. Jeg pressa meg det jeg klarte hele dagen. Men tenkte aldri at dette skal jeg ikke gjøre igjen. En flat ironman er tross alt som en rusletur i parken. Jeg var 11 minutter etter persen. De siste 23 månedene har jeg trent 5 timer pr uke. Lengste sykkeltur før Roth var 45 kilometer. Min nye Giant har jeg bare sittet på i til sammen 3 timer. Jeg tror jeg fikk ut det jeg hadde potensiale for denne gangen. Og nå har jeg bare masse deilig energi i kroppen. Jeg vil ha mer.
