Jeg er oppriktig full av beundring for folk med gode gener for idrett, med bakgrunn fra ski, og med evne til fokus. Dere som får til jobb og familie, og samtidig klemmer inn 15-20 timer trening i uka. Som presterer på høyt nivå når sommeren kommer. Jeg liker å følge med på hva dere driver med.
Jeg tror også at bak all menneskelig fremgang og utvikling ligger det evne til ekstremt fokus. Vilje til overdrivelse. Uten OCD hadde enda ikke hjulet vært oppfunnet.
Men det er ikke mitt "ball game". Jeg er en slapp saktegående langdistansetriatlet. Når jeg ser på slekta mi, så forstår jeg at det ikke bare er meg, men at vi har gener for å være nettopp dette. Saktegående. Jeg var ikke veldig sprek som barn. Jeg gidder ikke å trene mye. Men jeg liker veldig godt å holde meg i trim. Jeg liker enda bedre å være med på langdistansekonkurranser. Jeg synes det er hundre prosent rasjonelt og fornuftig å delta på ironman, selv med slappe forutsetninger. Like mye som jeg beundrer de raske, beundrer jeg de som fullfører med virkelig slappe forutsetninger. Jeg synes dette er balanse, sunt, langsiktig og god helse. Jeg drømmer om å fortsatt stå på startstreken når jeg er 65.
Jeg har lyst til å starte foreningen for saktegående atleter. Eller kanskje en internasjonal som heter Association of Slow Moving Long Distance Athletes.
