For noen dager siden var jeg ute og syklet i skogen. Det var en vidunderlig vakker dag. Så skjedde det fantastiske at en svær tiur stod og kurra langs veien. Jeg fortsatte i 30 meter for ikke å skremme vekk dyret, så stoppet jeg og tok fram mobilkameraet. Tiuren begynte å "spille" for meg på veien. Kryssa frem og tilbake. Overlegen og uten å se på meg. Elegant som en latinamerikansk danser. Jeg tok bilder av en liten flekk langt der borte.
For 20 år siden gikk jeg på truger en hel natt for å få oppleve noe slikt. Ok, jeg ble lurt med av en kamerat, skremte bort alt levende liv i skogen og ble aldri invitert igjen. Men likevel. Nå drev dette vakre dyret å gjorde seg til for meg. Det kom nærmere og nærmere. Jeg fikk tatt bilder helt tett på. Jeg begynte å tro at vi var venner. Bildet er tatt omtrent da.
Så begynte fyren å forandre holdning. Det ble stygt. Jeg var lei, hadde fått rikelig med naturopplevelse og ville sykle videre. Dyret ville sloss. Jeg holdt hjelmen i mellom oss. Dyret ville drepe hjelmen. Jeg testa primalhyl og jeg kasta snø. Begge deler virket mot sin hensikt. Nå var han bestialsk. Jeg valgte trolig feil strategi, men jeg ville leve. Så jeg prøvde å slå ham ned med hjelmen. Jeg traff godt. Han ble ikke redd, men bare mer sint. Så jeg løp. Jeg ville lure ham ut i skogen, for så å løpe tilbake til sykkelen. Han fløy etter meg. Det ble mere bank med hjelmen. Så løp jeg alt jeg orka til sykkelen, heiv meg på og sykla alt jeg orka nedover veien. Jeg snudde meg etter et par hundre meter for å forsikre meg at han var borte. Han fløy rett bak meg i nakkehøyde. Jeg ble redda av at bakken var lang og bratt. Jeg sykla hjem. Jeg har ikke sett ham siden.
Det var Fredrik som hjalp meg å forstå hvorfor akkurat jeg ble offer for denne blinde tiurvolden. Se på sykkeltrøya mi. Den er edel. Det er finishertrøya fra Ironduck i 2004. Tiuren ville ha and. Jeg var ikke bare et tilfeldig offer.
Det var nok flere som fikk møte denne tiuren utover våren, se artikkel i TA.
