Treningsdagbok 2008

Den årlige oppdateringa av treningsdagboka har blitt en nyttårstradisjon. Nyttårshopprennet er på topp, treningsdagboka er nummer to.

Årets store høydepunkt kom i januar. Å være med på fødsel gjør alt annet smått. Månedene etter var norsk rekord i kolikk. Den gamle gubbelegen på helsestasjonen sendte uoppfordret det ene eksemplaret av en søvndyssende CD med rare lyder, fordi han knapt hadde hørt maken til skrik. Sakarias er utholdene og klarte å skrike opptill 18 timer pr døgn. Han fortjente egen treningsdagbok. Marie løp nyttårstrimmen på 51 minutter 19 dager før termin, hadde siste joggeøkt på 8 km ca 8 timer før fødselen startet, og hun var trenbar en uke etter fødsel. Men kolikk var slitsomt.

2008 ble et nytt år med tulletrening. Året før klarte jeg å lage en liten formtopp som holdt til greit resultat i Roth selv med tulletrening. Jeg fulgte samme oppskrift i år og det funka sånn nogenlunde. Jeg gjorde Kalmar på 11,31. Crew Race fire uker senere var noen dager etter årets eneste fyllekule. Det funka ikke denne gangen, jeg var slapp som en sakkosekk. Men den svarte skjorte var like fin. Deretter ble jeg løpt ned på vei inn i kantina på jobb og sleit resten av høsten med rygg, nakke og bekken. Var likevel tjukk nok i hodet til å stille på 24 timers på Bislett i desember. Og satte med det kronen på verket på et ganske flaut idrettsår. På pluss-siden var et jeg var frisk denne høsten. De fem foregående høstene har jeg hatt lungebetennelse, kikhoste, leddsmerter og fandens oldermor. I høst var jeg frisk. Åsså fikk jeg gått på ski. Åsså hadde jeg masse hyggelig trening sammen med Marie. Status for 2008:

309 timer treningstimer
4,5 treningsdager og 5,9 timer pr uke
5 prosent svøm
39 prosent sykkel
42 prosent løp

Har trent til sammen 6 timer styrke de siste 3 årene. Ryggen har lagt inn bestilling på mer.

Plan for 2009? Det er nyttår og jeg har ingen plan enda, annet enn å være barnevakt under IM Nice. Jeg trenger å melde meg på ett eller annet for å skremme bort latskapen. Jeg trenger å få til 24 timers før neste julemiddag. Jeg skal klare 10,59 på full distanse. Men her på soffan kjennes det ikke ut som om det skal skje i 2009. Det er mulig at jeg bare ligger og venter på at Bent skal passere meg på lista til Trond. For da er det krig.

To timer etter at jeg skrev innlegget ble jeg så vemodig at jeg meldte meg på Barcelona. Det er ikke bra å gå inn i nytt år uten mål og mening.

Helt kretsmester!

Jeg fikk sølvmerket i friidrett når jeg gikk i 5. klasse. Etter det har jeg drømt om pokal. Eller medalje. Ærlig fortjent. Fluefiske, isfiske, samme hvilken idrett, bare jeg får pokal. Nå sitter jeg stolt som en hane med gullmedalje på brystet.

Marie og jeg stilte i kretsmesterskapet i 3000 meter terreng idag. Er ikke helt sikker på hvilken krets, men løpet gikk langt inne i skogen trolig nærme Kvitseid. Vi møttes bak en gran. 20 mennesker ink funksjonærer.

På baksiden av gullmedaljen står det kretsmester veteran, Norges friidrettsforbund. Den er vakker. Tung. Skinner blankt. Ikke nok med det. Jeg fikk pokal åsså.

Jada. Jeg var eneste deltaker i klasse 40-45.

Jeg anbefaler alle å finne et øde sted og stille opp i kretsmesterskap. Men ligg unna Telemark. Telemark er mitt.

History of Norseman Xtreme Triathlon (Norseman historietime)

Triathlon was an almost dead sport in Norway at the end of the 1990’s. Only 9 Norwegians did a long-distance triathlon in the year 2000. In July 2001, Paal Hårek Stranheim (Hårek) and Bent Olav Olsen (later the founder of Oslofjord Triatlon, the largest triathlon-club in Norway), discussed what could be done to make the sport grow again.

Bent wanted to start this wonderful club only for triathletes. Hårek wanted to invent a unique competition. Hårek described the outline at email during this day. Bent did not fancy it too much, because “he would never get fit enough to do such a race”. This was how Hårek described the idea:


“I want to create a completely different race, make it a journey through the most beautiful nature of Norway, let the experience be more important than the finish time, and let the participants share their experience with family and friends as their own support. Let the race end at the top of a mountain, that way it will be the hardest ironman-distance on earth. The idea is that since Norway have almost none active triathletes, we will need to create a race that attracts German triathletes first, and then Norwegians will discover that they are missing a great opportunity to have fun.”

From there it was a play at the map. Mountain Gaustatoppen is the most beautiful mountain in Norway and an obvious destination. It is not too far from the fjords in western Norway. The Hardangerfjord and the little village Eidfjord soon turned up as a good option. Further north in Norway, the water is too cold for a long swim.

It took two years of planning before 21 men could jump out of the boat and into the Hardangerfjord at July 19, 2003. The organizing committee now consisted of Hårek, Hege, Guy and Fredrik. Guy Huste developed the graphics, logo, layout and web of the event. Fredrik Mandt was the handyman and testpilot, he even measured the distance at the mountain path using 10 meters of rope. Hege Hansane (Hårek’s wife at this time) was responsible for contact with participants and book keeping. As Hårek, Guy and Fredrik would do the race themselves, at race day the race direction was left to Hege, to her big surprise. She was supported by their kids, Rebekka and William, and Hårek’s sister.

We were excited that so many as 21 turned up to do the race. The start field was a wonderful group of people; half of them were new to triathlon. The water was warm, the weather was friendly and Christian Houge-Thiis won at 12 hours 48 minutes. Fredrik and Hårek were followed by national broadcasting. You can see the 5 minutes tv-report at YouTube. It gives you a good impression of the first year. The 19 that reached the mountain top were given the black t-shirts at the ceremony the day after, with the mountain in the background.

The local communities both in Eidfjord and Rjukan gave the event a warm welcome. It was. In front of these were Rolf Yngvar Jenssen in Eidfjord and Andres Setre in Rjukan. It was obvious that we had chosen the right route, for the beautiful scenery and the beauty of the people that lived at both ends of it. Almost too good to be true, the race distance was measured with the equipment of the Norwegian running association (Kondis), and the bike leg turned out to be 44 meters short and the run leg 30 meters short.

HP (Hewlett Packard) gave generous financial support during the first years of the event. There would be no Norseman today without their support.

As the first year was successful, more people came to help with the organisation.