Treningsdagbok 2007

Jeg har som nyttårstradisjon å skrive oppsummering av treningsåret her på treningsdagboka mi. Det var morsommere før. Med svær skam kan jeg melde om et nytt skralt år. Nå er det blanke ark og fargestifter. Jeg skal begynne et nytt og bedre liv. Tror jeg. Nesten helt sikkert.

I 2007 trente jeg totalt 271 timer, inklusive en god del raske gåturer. I 2004 rakk jeg 489 timer. Jeg holdt trøkket oppe helt frem til Kalmar i juli 2005. Deretter har det bare gått den veien høna sparker, når du ser henne bakfra. I mars og ut august trente jeg 6 timer i uka, og stort sett utelukkende intervalltrening og bakkedrag. 8 prosent svømming, 40 prosent sykkel og 43 prosent løping.

På forunderlig vis gikk både Roth og Norseman crew race like fort eller sent som for et par år siden, den gangen jeg trente (11,36 og 14,28 ). Jeg vet egentlig ikke hvorfor. Men det ser ut til at jeg kan bygge opp en for meg ok form i løpet av tre måneder med nesten bare intervall og absolutt ingen langturer.

Roth og crew race var fantastisk moro. Det var triatlonglede på sitt beste. Nå har jeg lyst til å trene og konkurrere igjen. Så nå er det like før. Tror jeg. Nesten helt sikkert.

Etter crew race har kroppen vært dum og ledda har verka. Det gjør de fortsatt. Det kan hende at det ikke var så lurt å gjøre to distanser på full fart akkurat i år. Men det var lurt for hypokonderen.

2007 ble et rart år. Hege og jeg avslutta 20 års samliv i april. I juli traff jeg Marie, på tur med Oslofjord på Hardangervidda. Marie har tremin om tre uker, med et lite guttebarn som var på plass i magen før min tid. Vi har kjøpt inn verdens tøffeste barnevogn. Marie har vært sinnsykt sprek. Men akkurat nå løper jeg fra henne.

Dersom det er fred på jord og kroppen er snill, så er Kalmar konkurransemålet for 2008. Men det egentlige målet er bare å være en sprek og god treningskamerat. Og å bli en sprek gammel gubbe i våtdrakt om tjue år. Og reise verden rundt med oransje venner.

Rapport fra Roth

Det har skjedd noe rart de siste dagene. Jeg har gode tyske venner. Men jeg har ikke koblet det med Tyskland. At jeg faktisk liker tyskere, fordi de er tyske. Men det gjør jeg altså. Jeg rett og slett liker Tyskland. Nå liker jeg til og med tysk musikk og tysk mat.

Denne rapporten ble litt lang. Det var hyggelig å sitte på flyet og skrive.

Jeg har hatt lyst til å reise til Roth i 10 år. Til verdens største langdistanse-konkurranse. Jeg tror jammen den ikke bare er størst, men også best. Det var 2700 deltakere, pluss 500 stafettlag. Det var sirkus. Og det var en herlig blanding av triatlon og party. Tyskerne kan feire.

”Vi” er Line, Pål Cato Elshaug, Freddy Olsen og Lars Erik Løvdahl fra Rye. Åsså var det Dorthe og meg fra Oslofjord. Noen kyllinger vi kjenner godt var påmeldt, men holdt seg hjemme. Vi bodde privat hos to familier som digger Norge. Gutta fra Rye har vært der nede snart ti ganger, og har bodd hos de samme to familiene hver gang. Vi bodde hos fantastiske Marianne og Fritz på sekstifem. Jeg har allerede søkt om adopsjon.

Fredag kveld var det velkomstfest. Jeg bomma stygt på skaleringen, for jeg hadde det alt for gøy med min nye venn Werner. Det er kanskje ikke helt etter oppskriften å ta årets første kule 32 timer før start. Men vertene var imponerte tror jeg. Er ikke helt sikker. Mamma Marianne var bare bekymret. Hun visste ikke at telemarkinger drikker akevitt som andre drikker melk.

Roth er en liten by. Og står på hodet hele uka. Hele befolkningen har adoptert arrangementet. Med så mange deltakere så blir ting litt styrete. Bare det å sjekke inn sykkelen på lørdag ettermiddag er en langdryg jobb, med uendelige køer. Men en kø av triatleter er noe helt annet enn en kø gjennom Asker en tidlig morgen. Å reise ned alene og uten bil er likevel litt i overkant ambisiøst tror jeg.

T1 før start. Du store all verden. 3200 sykler. 300 blodtrente damer. Gamle gubber i våtdrakt. McCormack. Belinda Grange. Det ble for mye av det gode. Enda det ikke går an. Jeg liker ikke å lese bruksanvisninger, og gikk ikke på preracemøte. Liker å ta det som det kommer. Da er det fort gjort å miste starten. Starten går med 250 deltakere hvert 5. minutt. Derfor ble jeg ble svømt over av de raske fra de fire neste puljene. Svømmingen var ellers som den pleier å være. Vann gjør seg best på flaske. Jeg svømte på 1,20. Helt som planlagt.

Sykkeletappen var ikke flat i det hele tatt. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor man setter rekorder i Roth. Kalmar må være mye raskere. Og unnskyld Bent for at jeg klagde sånn på sykkelløypa på Ironduck i 2004. Akkurat som på fredags kvelden, fikk jeg utløp for min dårlige impulskontroll. Men det var sånn en fin dag. Så det var bare å la det stå til på sykkelen. Det var deltakere rundt meg hele tiden, men det var nesten like mange dommere, som passet på at vi holdt passelig avstand. Syklingen gikk gjennom tettsteder hvor det var fest og god stemning hele dagen. Og i Hipolstein var det nesten Tour de France, hvor tilskuerne omringet syklistene opp bakken. Det var til nesten å grine av. Jeg sykla på 5,38. Alt for fort for meg nå. Men det var stas.

Maratonen var en lang runde. Og enda mer folk. Flat og fin. Også den gjennom små landsbyer, hvor det var fest og øl og ompa. Tyskerne kan heie. Jeg holdt ganske fin fart den første halve. Følte meg sterk. Og begynte å støte. Følte meg helt konge. Helt til jeg møtte min venn som hadde weissbier. Jeg hadde bare dårlig impulskontroll. Det var bare en slurk. Men nok til at magen var tom 200 meter senere. Det tok en liten halvtime før jeg fikk fart på kroppen igjen. Så prøvde jeg skikkelig fart i 2-3 kilometer. Også møtte jeg veggen. Jeg løp veldig sakte, men så fort jeg bare kunne til mål. Krampene kom først 500 meter fra mål. Selv med ti tusen gale tyskere som heiet på tribunen, så var jeg ikke i stand til å sette opp farten. Jeg klarte å tømme meg helt. Det er deilig det. Jeg brukte 4,27 på maratonen og kom i mål på 11,36. Etter målgang var det ikke så stas med 3,000 deltakere. Jeg er alltid tufs etter å ha tatt meg ut, og får ordentlig feber. Da vil jeg helst bare ha mamma.

Målområdet var noe for seg selv. Oppbygde tribuner. Svære øltelt med hele befolkningen på fest. Mat og øl til deltakerne. Og nakne mennesker i dusjkø. Målet stenges kl 2230, og da er det årets store fyrverkeri i Roth. De to irene som kom i mål aller sist, ett minutt før målgang var store helter. Nesten like store som McCormack og min Belinda Granger.

Åsså var vår kjære venn Jens Richter der såklart. Han er god venn, redaktør for Triathlon das Magazin, og venn av Norseman. Så vi ble dratt rundt for å hilse på folket. Da møtte jeg Belinda. Min Belinda. Det var dame det. Hun skrev navnet på Oslofjordjakka mi. Så nå må jeg kjøpe ny. Men det var jo jeg som burde ha skrevet på brystet hennes.

Og på mandag kveld var det fest og Marianne og Fritz. Og tyskerne kan feire slik at alle er glade, unge og gamle. Roth er årets høydepunkt. For meg også.

Auf wiedersehen.

Jo forresten. Snittpuls for hele dagen var 159. For første gang på noen år fungerte mat og drikke perfekt. Jeg pressa meg det jeg klarte hele dagen. Men tenkte aldri at dette skal jeg ikke gjøre igjen. En flat ironman er tross alt som en rusletur i parken. Jeg var 11 minutter etter persen. De siste 23 månedene har jeg trent 5 timer pr uke. Lengste sykkeltur før Roth var 45 kilometer. Min nye Giant har jeg bare sittet på i til sammen 3 timer. Jeg tror jeg fikk ut det jeg hadde potensiale for denne gangen. Og nå har jeg bare masse deilig energi i kroppen. Jeg vil ha mer.

Treningsdagbok 2006

Da er det på tide å gjøre opp status for 2006.

2006 var et drittår.

Litt lengre versjon er at helsa funka dårlig i 2006. Først et halvår med utmattende matallergi frem til våren. Deretter kikhoste fra midten av august, som ser ut til at den aldri helt vil slippe taket. Dette ga 80 dager ikke trenbar i det hele tatt i løpet av året. Det er ny rekord.

Åsså var det et år hvor trening ikke var så viktig. Det kom andre ting på arenaen som snudde opp ned på gode etablerte prioriteringer. Prestasjonene i løpet av året stod godt i stil til grunnlaget. Hvit skjorte og ikke noe Gaustatoppen en dag i juli (crew race). Ti mil på 24-timersløp i desember. Det er alt jeg husker, håper ikke jeg var med på noe mer.... Jo forresten, Seigmann var en koselig opplevelse.

Jeg rakk akkurat 300 timer i 2006. For det meste bare dassing, for det var det jeg orka. Halvparten av timene var løping og "kvartparten" var sykling. Omvendt av alle tidligere år. mest fordi william ikke får sykle lenger. da ble liksom morroa med sykling borte. Avslutta året med å selge sykkelen. men det kommer sikkert en ny, som passer bedre til de stutte beina.

Plan for 2007:
350 timer (mer hyggelig bevegelse ute i naturen enn trening).
40% løping og 35% sykkel.
Trene smart sånn at jeg skaper masse energi og lyst.
Roth på 12,29.
Norseman Crew Race akkurat innafor svart skjorte.
150 km på 24 timers i desember.
Være glad gutt.

HP Norseman Xtreme Triathlon Crew Race 2006

I decided to wear my black t-shirt from 2004 when going to Stavern and the ”Seigmann Triatlon”. Wearing the t-shirt made me very happy that day. At the Langangen-bridge, I took a very important decision. I must have it, I just must have it. Black t-shirt. 2005 was a year without meaning. I ate porridge for Christmas.

So Hege and I went to Eidfjord at Friday July 14. We just had to. We love that trip over the mountains. It is summer, it is neoprene, it is mountains and it is black t-shirt. This is life.

The weather was perfect and we got to Eidfjord at its most beautiful. We have spent enough rainy days there. The only little issue was that Statkraft had stolen the warm water again. So I had to swim at Brimnes, like at the main race in 2005. The sea kept 15 degrees there, not really cold, but I am a chicken. I tested neoprene socks and cap for the first time.

Start at 0442 at Brimnes. Only Hege and me. I swam a 200 meters roundtrip and Hege could watch me all the time. I kept thinking of the porpoise (nise) that the local Bjarne Boge had met the same place at swim training a few days before. The 3,8 km took me 1 hour and 20. Water is an overestimated substance.

It was an extra 10 km’s into Eidfjord. There was Bjarne waiting for me at his bike. He never says no to the opportunity for a long ride with company. The Måbudalen was fantastic. At Dyranut we had 8 degrees C at half past eight in the morning. It was so beautiful. No wind at all. We saw the glacier Hardangerjøkulen all the way. The Hardangervidda was just fantastic. We kept an excellent speed at the bike. Life was perfect and I was perhaps a bit too eager.

At Geilo, my friend Tim Bennet was waiting at his bike. Like Bjarne, he is always ready for a long ride. He was at Geilo training and recovering after his last ironman. He is better at training than recovering I think. After 130 km’s, Bjarne turned back towards Eidfjord. And I ran out of power. Totally. Up the last mountain, Imingfjell, I had to go zigzag and use my arms as extra engines. It did not go fast at all.

I left T2 at Austbygde after 9 hours and 55 minutes. 8 hours and 15 at the bike ride of 190 km’s. Not really fast, but faster than I was in shape to do. And faster than I had planned. I had a plan. A good plan. To follow the cut-off times of the main race and move as cheap as possible. The plan was smart. But I didn’t follow it.

I planned to race conservatively because my shape was very modest. It had been a difficult year. I had been healthy and able to train properly only the last 3 months. And properly meant like 5 hours a week. But I was fit and fine to move slowly. I thought.

I like running. After hours at the bike, it is a new way of moving. And new opportunities. I was fine for about 15 km’s. I kept about 6 min’s pr km and I got back my belief in a beautiful day. Then I went out of power again. Hege gave me service more and more often, food, drink and cooled me down. It was about 27 degrees C. I can usually handle much warmer weather, but not today. I ran very slowly towards the Zombie Hill at 25 km’s in just under 3 hours. When you have first reached the hill, the legs will do the rest on their own. I thought.
Not this time. I was tired. I spent more than 2 hours on the 7 km’s up to the health check point at the Gaustablikk crossing. I was there almost an hour before the cut off. But I failed the health check. I was zombie. Hege was not willing to discuss with me. I took a good break, to wait for a miracle. I ate and drank.

The weak part of the plan of the day, was that I should make it without support up the mountain. And down. In the dark and with a headlight. A bit on the border, but ok if I was very fit. I was not.

So I started on the long and bitter walk towards Gaustablikk Høyfjellshotell and the white t-shirt. 10 km’s to go, included extra turns to make the full distance. Hege walked with me the last 6 km’s. No reason to run. No energy either. I finished at 16 hours 56.

What did I learn from this? Food is difficult. I made another experiment with fluid food. It has been unsuccessful before. It didn’t take me fit and fine to the finish line this time either. Perhaps I can’t handle the warm weather as good as I believe myself. Perhaps my training has just been insufficient. And I learnt that you really have to work hard to get to that top of the mountain. Next time I get there, I will be very proud of myself. And, the white t-shirt is not too bad. It looks good and I worked hard to earn it. But next time, I am going for black.

It was same presidia as every year after the race. Staying inside my sleeping bag with lots of clothes on, freezing like crazy and Hege feeding me like a chicken. Never bring a male friend as support. It will ruin your image.

No iron distance race has ever been run with fewer competitors than this... In fact it was a bit lonely. I am not sure I will do this alone again.

Gamle tanker om vekst i norsk triatlon

Gamle tanker om igjen, mange år gamle. Hvordan skal vi få triatlon til å blomstre i Norge?

Triatlonforbundet bør gjennomføre et strategiprosjekt. Ledet av presidenten, men med bred deltakelse.
Et slikt strategiprosjekt kunne for eksempel anbefale at:

Vekst skjer gjennom barn. Start et "triatlon i skolen-prosjekt". Lærere er har mye å gjøre...., så de vil gjerne ha ferdig sydd opplegg. T-skjorte med "Jeg er en triatlet", sponset av Tine. Standard treningsopplegg og konkurranse. En liten turne av triatlon i skole-konkurranser rundt om kring i landet.

Triatlon-linje på et toppidrettsgymnas.

Omskolering av unge nestbeste svømmere og skiløpere. Få inn de som akkurat ikke er gode nok til å bli best. Gi de ny mening med livet.

Rekrutteringslandslag

Jeg tror at vi bare trenger en topp utøver for at triatlon skal bli mediavennlig sport i Norge. Vi liker alle sporter hvor vi har enere. En stk deltaker i neste sommer-OL burde ha vært mulig. Det er en treenighet mellom media, sponsor og elite.

Klubb og arrangement er fundamentet for vekst blant mosjonistene. Mosjonister bør egentlig betale for morroa selv. Forbundet kan støtte med andre ting enn penger.

Ikke bruk penger på dagens norske triatlon-elite. Vi har ingen. Start pånytt.

Det er kanskje lang som er kult. Men det er kort som er veien for å bygge opp virkelig elite.

Et langdistanselandslag for å skape treningsmiljø er helt fint. Men dette er ikke stedet hvor forbundet bør bruke pengene. Slikt landslag bør finansieres gjennom egne sponsorer.

Sporten triatlon består av svømming, sykling og løping. Dersom det er aktive miljøer som vil drive andre artige idretter under forbundet, så er det helt fint. De kan få sine egne avdelinger og får drive egen økonomi.

Treningsdagbok 2005

Dette var på mange måter et bra treningsår. Jeg holdt meg frisk og rask fra 1. januar og helt frem til august, bortsett fra et par skralle uker i mars. Og jeg var i bedre form enn jeg har vært enn noen gang siden 1998. Jeg vet ikke helt hvorfor det gikk så bra egentlig. Treninga mi tidligere har egentlig vært en ørkenvandring, hvor det ikke har spilt noen rolle hvordan jeg har trent. Nå var det plutselig ett eller annet som funket.

Ikke at jeg fikk til noen svære resultater, men det var mye småkoselig. Nye perser på gamle treningsrunder hjemme. Bra tid på sykkeldelen på På Rømmen og en god tid på Bogstad med 1,02 den 16. juni. Så skulle jeg gjøre mitt livs prestasjon i Kalmar siste helgen i juli. Formen var der. Men mateksperimentet mitt var en katastrofe. Sprakk som en gris og sklei inn på 11,27. Greit nok, men jeg hadde 10,59 inne. Snakk er billig. Men med 10,59 ville det ha vært balanse mellom innsats og resultat. 10,59 er mitt tall.

Årets store høydepunkt var å gjøre Seigmann sammen med William.

Etter Kalmar havarerte jeg. Det ble for drøyt med Kalmar en uke før Norseman. Jeg slokna fullstendig. Det viste seg å være overdose matallergi, utløst av for mye trøkk.

Til neste år håper jeg å få svart t-skjorte etter crew-race. Åsså håper jeg på 10,59 i en flat løype ett eller annet sted. Men det viktigste er å være frisk og glad.

I september skjedde William sin ulykke.

Kalmar Triathlon 2005

Kalmar 2005 was great! It is not really such a long time since I did my first triathlon there in 1999. But it feels like a long time ago. At that time, I had not yet met another triathlete. This time we were a large Norwegian group. Lots of orange people from Oslofjord Triatlon, lots of great people and great fun!

The competition? I hoped for 11,20 and I dreamt of 10,59.

2005 was the year for testing of alternative food. Liquid food. I had mixed together a mixture that I was totally sure would be a great success. Everything went fine until 130 km on the bike. It was my first trip longer than 100 km this year, but I was fine. Until I was completely empty. I couldn’t keep the speed of old grandmothers on the last round. I was standing in the bike, just to get back to T2.

Back in T2, I was starving. I sent William to McDonalds. Forget about my special diet. I kicked Trond K’s butt in T2, not to be funny, but because I was angry. I stayed in T2 and ate bananas and wheat buns. And I kept on like this for the first food stations on the run. After a while, things started to work again. William followed me on his bike and we had a nice time. I passed Guy after 30 km’s. He had gone zombie again. It is such a pleasure to be with him when he is like that. Adeleid and Hanne did their first ironman and were smiling and appeared to be perfectly happy all day. They are very annoying girls.

I finished at 11 hours 27 and my new personal best. I did the swim at my normal 1,17, the bike at 5,50, and the run at 4,13. I should be happy, but I was so close to do the perfect race and prove for my self my max potential. I messed it up at food. It was my 7th ironman and I am still dreaming of the perfect day.

Kalmar is great. It is the perfect place to make your debut or to hunt for a new personal best. It is friendly but not very exciting. I have been there every third year since 1999. Hege, Rebekka and William loves to go there. So, I’ll be back.

Seigmann med William

William har gjennomført triatlonkonkurransen Seigmann! Med det er ganske sikkert den yngste nordmannen som har gjort en halv ironman, nøyaktig 14,5 år gammel.

Halv ironman er distansen 1,9 km svøm, 90 km sykkel og 21 km løping. Han kom i mål på 6 timer og 35 minutter. Splitt-tidene var 46 minutter på svømming, 3 timer og 33 minutter på sykkel og 2 timer og 11 minutter på løpingen.

Det er selvfølgelig lov å spørre om han gjorde det frivillig og hadde en fin dag. Men ingen som så ham denne dagen behøvde å lure. William storkoste seg gjennom hele dagen. Dette var kvalitetstid for far og sønn på aller høyeste nivå. Jeg tror faktisk at man ikke kan oppleve noe mer oppbyggelig sammen med barna sine.

Ikke at det spilte noen rolle, men vi hadde flere voksne mannfolk etter oss.

Etter målgang reiste William i ballbingen med fetterne og spilte fotball i et par timer. Han påstod at han var myk og fin i kroppen, og at han var venn med ballen.

Han var frisk og rask i dagene og ukene etter konkurransen. Han pådro seg ingen skader og fortsatte å konkurrere.

10-toppern og William

William ble numme nummer 2 på Ti-Toppern i Bamble!

Før start, når vi ikke viste bedre, så vi opp til store triatlon-helter som Scott og Tinley. Heldigvis, nå vet vi bedre. William er på veggen. I Ramme. For evig og alltid.

Tre Oslofjordinger og Asbjørn deltok i helga på Ti-topper`n. De drøyt 30 deltagerne som stod på start Fredag klokka 24.00 hadde 75 km med myr og sump å sloss mot i 24 timer. Og for å toppe hele dritten måtte de opp på de ti høyeste toppene i Bamble.

Vi kom seint til start. I tights og nye hodelykter. Vaselin mellom beina. Karin-guffe på baklomma og altfor lite dopapir i sekken. Den første timen på vei. Asbjørn og Fredrik la ut i 4 blank på kilometer`n. Vel og merke bak en lokal løper. Han ville tydeligvis ikke ha selskap gjennom natta og tok i bruk det velkjente lurt-å-fylle-flaskene-i-denne-bekken-gutta trikset. De gikk fem på og borte var han.

Orientering i fem mil, Hårek og William så tidlig sin begrensing i faget og la seg i dragsuget av to altfor stabile karer fra Bamble. Asbjørn og Fredrik hadde i utgangspunktet tenkt å satse på stein, saks, papir metoden og god gammaldags bygdeflaks. Men med 1:50000 kart og kruttmørke hadde det blitt for barnemat å regne det å hoppe etter Wirkola. 13 km ut i løpet stod Asbjørn og Fredrik slukøra og lurte på veien videre. Ingen tvil, vi ble seks mann i følge. De to stabile fra Bamble i front. Vi fire bak. Gjennom hele natta. Og ikke et knyst fra William. Asbjørn og Fredrik ventet på en kjempesprekk fra guttungen, men den kom jo aldri. Bare faste, fine situasjonsrapporter om at: Jo da, beina er fine de, kjenner det litt i skuldrene bare. Vi viste jo at William kunne løpe, men at han var så til de grader Slowtwitch da!

Det ble en lang natt i frosne myrer, 2000 høydemeter, flott soloppgang og ekstremt korte pauser. Lengste pause på fem minutter. Karin-guffa til Hårek smakte bra, men råtipset fra Guy om å ta tre ekstra spiseskjeer salt i, var kanskje unødvendig.

Gutta i front holdt et imponerende stabilt tempo. Det ene beinet foran det andre. Time etter time. Etter ni timer ser vi klubbhuset, Mål. William har mista en linse. Men gutten er ikke antydning til sliten. Før vi kan ta på oss ti-topper`n pinsen har vi bare to psyke-topper å ta oss opp til. Fortsatt bare litt øm i skuldrene.

14 år, 70 km og "bare litt øm i skuldrene". Vi klokker inn 10 timer og 54 minutter. Glade, etter å ha vært gjennom en kjedsomhets-prøve av den gamle skolen.

Treningsdagbok 2004

Siden jeg har null talent og masse treningsglede, så er treningsdagboka dokumentasjon på hvor mye man kan trene for å oppnå så lite.

2004 var tidenes beste treningsår for meg. Jeg har trent mer enn budsjettert og mer enn jeg egentlig skal ta meg tid til å trene. Jeg har aldri tid til lange økter og egentlig aldri tid til å trene mye. Derfor klemmer jeg inn økter ved alle muligheter. Da blir det masse muligheter.

Året endte med 489 timer og drøye 9 timer i uka, 5 dager i uka, året i gjennom. 54 prosent sykkel, 22 prosent løp, 12 prosent svøm og 12 prosent annet. Jeg var ikke løpbar fra slutten av mai og ut året, så det ble alt for mye sykkel. Jeg var ellers frisk og rask. Fokus på kosthold i 2004 i stede for treningsteori.

Konkurransene var en eneste lang serie av tåpeligheter og tjafs. fikk ikke gjort en eneste skikkelig test av formen gjennom hele året. Stor tullebukk.

1. Fredrikstadløpet løp jeg med William. Det veldig koselig.

2. Vestfold Rundt sammen med Fredrik. Vi kom sent til start og startet helt bakerst. Toskene lengst fremme venta aldri på oss. Vi ble sittende sammen med bestemødre og trehjulssykler.

3. På Rømmen Triatlon. 3 i promille pga Clive sitt utdrikningslag. Jeg skal aldri gjøre det igjen. Jeg gikk grønn i vannet, kaldt, bølger, og brennmaneter. Fytterakkern.

4. Norseman Crew Race. 14 grader i hardangerfjorden. Lånt våtdrakt som sirkulerte vannet fritt. Ble skylla i land et par timer seinere, like kald som en blåfrossen reptil.

5. Ironduck Triatlon en uke senere. Var slapp i ramma.

Eneste viktige mål til neste år er kalmar. 11,19 etter 1,15 + 5,52 + 4,12.

Til neste år skal jeg trene:

417 timer

261 dager

12 prosent svøm

42 prosent sykkel

33 prosent løp

Jeg skal ikke løpe to dager etter hverandre, jeg skal være frisk og rask, og gjøre Kalmar på 11,19. Tror jeg.

Ironduck 2004

It was not my intention to do this. But in the middle of the week, I got this unbearable urge to do it. After all, we were going to Fredrikstad anyway, to support them. My body was surprisingly fine after last weekends crew race. Just like normal of the days after doing an ironman, I was high and had limited contact between my body and brain. I just had to do it.

It was great to meet the others at early Saturday morning. All the other 9 made their ironman debut. Some of them were not what you would normally consider as fit for doing an ironman. But they all had the urge to do it, even if this was covered by nerves before the swim start. It was early atumn and rather heavy fog.

I could not get rid of Bent during the swim. He was like a lovesick whale. It is strange how 10 people can appear as a pretty huge triathlon swim pack. I was just a bit more than normal tired during the swim. At T1, we were all together. There were really no sense or urgency there. People were just happy to have survived the swim.

Starting on the bike leg, I forgot everything about my plan of going slowly. Fredrik must have infected me with his kamikaze-sickness. I was hunting Steinar that was in the lead and I biked as fast as I could. After a couple of hours, I was only 2 minutes behind. I was going to get him. Not to win, but just to get in front of him for a moment. It is not clear to me how this made sense.

I had found a race fuel food that worked perfectly well this summer. I learned it from Rune Høydahl that won HP Norseman this year. Bread, olive oil, smoked salmon and scrambled egg. The only problem with the food was that Hege could not find me. She had been working as crew and then she had been driving around the bike leg to find me. After 3 hours she did. Then I was more hungry than polite. I did not really hunt for Steinar anymore.
The bike leg had a totalt ascent of 1,100 meters . It is difficult to find a flat circuit in Norway . 180 km’s at the bike can be very lonely when you do 30 km laps with only 10 competitors..

At the run I felt strong. From my navel and up. My legs didn’t appreciate my decision to run. I taped my left leg in T2, but that was not at all successful. I missed my daddy, who had such a success with the tape last weekend. (My messed up ankle was operated a couple of months later and I was able to run properly shortly after).

I gave up after 18 km’s and started a long night’s walk toward the finish in Anne Sofie and Bent’s garden. The good thing about being slow was that Hege could walk with me. That was super nice. After 32 km she even gave me a hamburger.

The idea of having transition zone and finish line in the garden at the farm was great. It was a beautiful place, filled with people cheering and barbequing. They thought we were doing great, no matter how slow we were. And the finisher t-shirt was fantastic!

HP Norseman Xtreme Triathlon Crew Race 2004

After an extraordinary cold and wet Norwegian summer, we had no hope for pleasant conditions under the crew race in the last weekend of August. We got what we deserved, Bjarne Boge from Eidfjord, Fredrik Mandt (HP Norseman handyman) and me.

It was very wet and windy, and the darkness was complete. The water was measured at "below 14 degrees Celsius". We jumped off the small boat at 4.40 am. Swimming in the darkness was cool for us, but not for the people in the boats, as they could not see us. The waves didn’t make it easier.

Bjarne will spend the winter learning to swim. He gave up the swimming after 45 minutes. His lungs don’t appreciate cold water.

Fredrik is my niece’s boyfriend. I would loose my honour in the family with another defeat of him. My plan was to beat Fredrik by about 20 minutes on the swim. Things went ok in the start. The cold water didn't worry me because I knew it would be worse for Fredrik, as he would stay in the water longer than me. After a while, I seemed to loose my direction. The wetsuit was borrowed from a friend of mine and it didn’t fit me. The cold water circulated freely. The swim never seemed to end.

I arrived in 1,52 and I was 40 minutes slower than last year. Fredrik was almost ready to leave on the bike. I was totally helpless, rather confused and extremely cold. My caring wife kicked me on the bike towards the mountains. She was not worried, as DNF is not an option to her.

You don’t stop a man from Eidfjord very easily, so Bjarne decided to use the day on a duathlon, same distance except the swim.

Fredrik has an excellent athletic potential, but he doesn’t connect his brain to the rest of his body. So, as usual, he pushed it to the max up the first mountain. He got me with 40 minutes on the first 40 km’s. I was 1,10 behind my schedule from last year. The race was kind of done. I only concentrated on eating and drinking. Half way through the bike leg, at Geilo, I got the message that I kept the same speed as Fredrik.

The bike leg gave us very strong headwind and heavy rain most of the way. It was not very pleasant and it was obvious that this would become a long day. My wife Hege pushed me to eat and drink a lot all the time. It was a bit much, but she can be rather cruel. So I ate.

At the transition zone in Austbygde, my father was ready to tape my left ankle completely stiff, as I have not been able to run since May. Thanks go out to my mother, who let daddy tape her ankle every day the last week in order to learn the technique.

I left Austbygde 50 minutes after Fredrik. I don’t know how it happened, but I was actually able to run. Not fast, but I could run. My ankle was kind of ok and I felt kind of strong. After 90 minutes I got the message that Fredrik was partly walking and I was only 30 minutes behind. I took the start number out of my pocket for the first time this day. I had been too ashamed of my poor speed, but now things started to look like a race. Then I was 20, 15, 10 and 7 minutes behind when we reached the mountain in Rjukan. The report was that Fredrik was looking very ugly. Unfortunately someone then informed him that I was closely behind him.

Up the mountain I attacked and Fredrik pushed. 10 minutes, then 15, then 8 again. I was partly running, but I could never catch him. Bastard. He got to the mountain check point, after 37 km , 15 minutes before me and I was lost. Fredrik’s guide and support up the mountain was my brother in law. He has spent his life in the mountains. My guide and support was my friend Vidar. He is good at so many things, but he smokes heavily and he got both his knees operated this spring. Of course I had to carry his things, wait for him when he hyperventilated and find the route myself. I am totally lost in that terrible mountain. It was completely dark now, cold and a very strong wind. It was a long march up to the cabin, but rather funny if you have a strange sense of humor.

No surprise that Bjarne and Fredrik was waiting for us at the top. Fredrik was annoyingly happy with his own performance. His 16 hours 39 was far from impressive, but he was there 45 minutes before me. After one hour at the cabin we did the 2 hours walk down the mountain. There is no lift for the crew race.

The best part of the race race was the opportunity to share the experience with my family. And I got my beautiful black t-shirt. Next year I am going to beat Fredrik so badly.

Nok tomsnakk, Moss - Horten...

Nå er det nok tomsnakk. Til neste år skal det skje. Jeg har skremt opp gode venner hjemme i Skien. En slik utfordring kan få dem til å begynne å trene. Saken har ruget i hodet lenge nok. Jeg bare må ha Moss - Horten på CV'n. Det spiller ingen rolle hvor lang tid det tar. Det handler bare om å fullføre distansen. Om å svømme ruta til Bastøy-ferga. Det er en klassisk distanse.

Hvem vet noe om forholdene i den fjorden? Hvordan plukker man riktig tidspunkt mhp tidevann og strøm? Hva er viktig å kjenne til? Sjøtemperatur, strøm, bølger, brennmaneter og skipstrafikk. Hva annet må man tenke på?

Jeg kan nesten ikke vente.

Hvordan få en slapp mosjonist klar for en ironman neste sommer?

Disse rådene er publisert i Kondis sin treningsdagbok. Er ikke sikkert at de er smarte. Men publisert er publisert...

Selv om fysikken din ikke er så imponerende, kan du gjennomføre en lang triatlon. Du kan til og med klare det uten å hate så veldig mye underveis og etterpå vil du påstå at det er det største du har opplevd. Nest etter det å bli far. Forutsetningen er at du er skadefri, har trent endel og at du har veldig lyst. Jeg ikke prøvd å gjøre dette uten sterk motivasjon, men tror at det er værre enn å trekke ut alle visdomstennene på samme dag.

Hvor mye må du ha trent da? I sommer ble jeg fraløpt av en kollega rett før målgang på Norseman og han påstår at han ikke trener. Han er gammel skiløper. Gamle skiløpere har så fantastisk fysikk at de ikke behøver å trene. Jeg gjetter på at vi andre trenger minimum 3 økter og 4 timer pr uke for å komme komfortabelt igjennom.

Hvordan skal du trene? Jeg vil derfor nøye meg med å gi deg noen mer generelle tips om forberedelsene. Tips før din første ironmandistanse:

Tren allsidig og tren for å holde deg sunn og skadefri. Dersom du har passert 30 bør du ikke glemme mage og rygg.

Dersom du ikke kan svømme krål bør du skaffe deg en instruktør som kan lære deg å svømme bryst effektivt. Det går nesten like fort som krål, men krever mer av beina. Med våtdrakt flyter du oppå vannet. Meld deg på svømmekurs!

Ta noen lange svømmeturer i sjøen til sommeren for å teste utstyr og mage. Med full mage og store bølger er du sjøsyk selv etter at du har parkert sykkelen.

Hold på den treningsteorien som fungerer for deg. Men den ukentlige rolige langturen er viktig.

Bruk lang tid på å glede deg til sommerens konkurranse. En ironman er like mye en mental reise som en fysisk utfordring. Med gode forberedelser tror hjernen at du har det morsomt, selv om kroppen hater.

Tren på å spise og drikke under trening og lær deg hva kroppen tåler uten at magen slår seg vrang. Finn noe du synes smaker godt, for du blir ganske uggen utover dagen. Dersom konkurransen ender i havari er årsaken mest sannsynlig at du har bommet på næring (eller dårlig løpsopplegg) og ikke manglende trening.

Nei, du behøver ikke å ha gjort en kort triatlon først. Vi er skapt for lange distanser.

Tren med riktig intensitet ved hjelp av pulsklokke. Du skal aldri oppleve melkesyre under en ironman.

Norseman Xtreme Triathlon 2003

Her er innslaget fra Nrk Norge rundt etter det aller første året av Norseman, i 2003. Nrk følger Fredrik og meg gjennom løpet. Vi synes Nrk lagde et veldig bra innslag. Det viser ganske bra åssen Norseman var med bare 21 deltakere. Vi var spente på om vi ville klare å nå toppen. Med tv på slep tok vi oss helt ut og prøvde å smile pent til kameraene underveis. Det var faktisk ganske slitsomt. Fredrik skryter av eksplosiv muskultatur etter målgang.

Kalmar Triathlon 1999

Back in 1984 I signed on to do the first ironman distance ever in Norway . I was 17 and lied on my age to be allowed to enter. I had finally learned to swim a year before, after I almost drowned as a kid. And I screwed it all up a few weeks before the race by doing “Den store styrkeprøven”, 540 km at the bike from Trondheim to Oslo . My knees were totally messed up afterwards and I couldn’t start. Then I spent almost 15 years at the couch, saying “…one day I am going to start training to become an ironman..”.

I trained for 12 months. I bought an old racer. And I bought my own wetsuit in Kalmar the day before the race. I had been very weak all July and didn’t feel strong at all when going to Sweden . But Kalmar was like coming home. Cars came with proper triathlon bikes on the roofs. I had never ever met a triathlete before.

15 minutes before the start I laid on my back, in my new wetsuit, and I was so tired I could hardly lift my arms. I have never felt tired like that afterwards, except at the finish line. When I did put on my goggles 60 seconds before the start, the rubber band broke. I was the last man to enter the water, but it was warm and calm and the swim was nice. The swim was crowded with people like my self, doing 50 meters free swim and 10 meters breast. We all went zigzag. Things were going fine, but I did one very big mistake. I swallowed lots of water. I finished at 1 hour 39 and there were still bikes in the transition zone.

After 30 minutes at the bike, I started to throw up. And I kept doing so every half an hour during the rest of the day. I got into the routine and tried to eat and drink properly, as I knew what was to come. I realised that the water I had swallowed had seriously messed up my stomach. My speed was excellent for the first 80 km’s, above 30 km/h . Then I faded. My speed the next 100 km’s were below 25 km/h . Of course my bike was not well prepared either. So I had to keep the gearing thing stable with my hand all through the second half of the bike leg. The first time is supposed to be difficult. It was a relief to leave the bike and put on my running shoes.

The run was 4 rounds of 10,5 km . It was a warm and sunny day with 28 degrees C. I drank and ate well. And I throw up every half an hour, as regularly like a Swiss watch. The first 14 kms went ok and I kept a pace at a bit over 6 minutes pr km. The first 10,5 km round was 1 hour 10. Then I hit the wall. I was freezing cold, I throw up heavy and outside my 30 minutes interval. I lied down in the red-cross tent for 15 minutes. Then I walked slowly towards the transition zone. I tried to measure if I could still make the cut of at 15 hours, but my brain didn’t work. The second round was 1 hour 55. Red cross must have reported to the race doctor. When I came to the transition zone, the race doctor didn’t like my looks and told me to leave the race. It takes more than a Swedish race doctor to make a kid from Telemark leave the party.

Things always goes up and down. Except the food that went down first and then up. I ran slowly but with a sense of control at the third round in 1 hour and 24. I thought I saved energy for a little sprint at the final round. The final sprint was about 5 km. At the last 5 km I was zombie. A friendly female Swedish competitor took care of me and followed me to the finish line. That was smart, because I had lost my sense of direction. I could not remember the roads even if it was the fourth round. She told me that she would only do an ironman this one single time. I knew I had to do this again. The last round was done at 1 hour 29. The kids followed me the last 50 meters . I was proud. They also.

I was not much of a company after the finish. At 11 pm Hege took me to the hospital, because I could not stop throwing up. There were seven other fresh ironmen there. It was a warm day. I got intravenous liquid and at 3 am I felt fine and walked back to the camping ground.

I was totally high, happy and energetic throughout the first month after the race.