Treningsdagbok 2013 – Store glade opplevelser på tross av mye knær

I 2013 har jeg vært skikkelig heldig og fått så mange fantastiske treningsopplevelser, på tross av at jeg gjennom hele året egentlig har vært pasient med dårlig kne. Jeg har alltid trodd at en oppriktig hypokonder er sikret mot sykdom og skader. Nå har jeg begynt å tvile på min egen teori.

I vinter har jeg gått helt fantastiske skiturer. Kneet likte ikke skispor og derfor ble jeg drevet ut på vidda og opp på fjelltoppene. Nå vet jeg at det er akkurat det jeg egentlig liker. Bildet er tatt på vei opp Vehuskjærringa i Vinje.

I april var jeg sammen med gode venner i Frankrike og sykla langs rivieraen og opp i fjellene. Vi sykla steder som Cannes, Antibes, Saint-Tropez. Men fjellene var enda mer spennende og best av alt var løypa til Ironman France. Vi sykla 31 timer i løpet av en uke. Det var nok for så vidt ikke oppskriften til god helse for den som knasker betennelsesdempende som smågodt. Bildet er tatt fra Château de Gourdon.

Etter turen til Frankrike slutta kneet helt å virke. Det var jo like greit, for da ble det helt nødvendig å finne ut hva som egentlig var feil. Resten våren gikk med til å bruke alle mulige knep for å komme seg forbi helsekøen. Jeg kan være ganske kreativ når jeg først blir ivrig. Men uten samvittighet er jeg ikke. Jeg er oppriktig lei meg overfor alle skikkelige mennesker som venter på hjelp, mens jeg snek. Men jeg skulle jo gjøre Norseman.

Før sommeren var det klart at det var menisken som var problemet. Jeg er ganske sikker på at dette er genetisk og ikke et resultat av overbelastning. Jeg har ikke løpt så mye. Menisk ligger til slekta. Ikke min skyld med andre ord. Jeg booka operasjon uka etter Norseman, for da kan man jo like gjerne slenge rundt på krykker.

Etter noen runder med tømming av betennelsesvæske og mye fin medisinering, kunne jeg endelig være med på Vikingtour. Min gode venn Geir har skapt et vidunderlig sjarmerende internasjonalt arrangement. Et Tour de France for mosjonister. En feiring av Norges aller vakreste natur, mest berømte bakker og fjelloverganger. Vi sykla 70 mil den uka. Geir er genial. Hjelperne hans var fantastiske. For et kameratskap, for en natur og for en flaks med været! Vi var sist ned fra målgang på fjelltoppene hver dag, fordi det var for vakkert der oppe til å reise ned igjen.Vi nakenbada på 1400 meters høyde, 200 meter fra målgang på Aurlandsfjellet. Jeg anbefaler alle gode vennegjenger om å unne seg et år på Viktigtour. Bildet av veldig hyggelig reisefølge er tatt på Norges høyeste asfaltvei, opp til Juvasshytta på 1.841 moh. Og neste bilde er av syklister på vei
opp samme sted.

En uke senere var det Norseman. Jeg hadde kasta inn håndkleet et par måneder tidligere, fordi kneet ikke var til å gå på. Men så kjørte jeg gjennom løypa under Crew Race helga i forveien, ble sentimental og ivrig, og ba om å få tilbake startnummeret mitt. Det ble en stor opplevelse. Jeg fikk endelig vist frem arrangementet til min bror Bård. Han stilte som support på tre dagers varsel fordi han allerede var ute og gikk på Hardangervidda. Vidunderlig sommervær før løpet ble til tidenes grisevær. Jeg panikkhandla oppvaskhansker og søppelsekker som påkleding.

Planen min var enkel. Jeg måtte svømme og sykle så fort jeg bare klarte, for å ha en times forsprang på nummer 160, slik at jeg kunne gå hele maratonen og likevel klare cutoff, og få svart t-skjorte. Jeg prøvde virkelig og det så bra ut frem til Geilo. Men greia var at det var så svære bølger under svømminga at jeg ble dønn sjøsjuk. Og da fungerte ikke magen. Samtidig som jeg sykla med min maksimale fart. Men bare til Geilo altså. Da ble alt bare spy og dritt. Og maratonen ble en rusletur på vondt bein. Jeg var aldri i nærheten av svart skjorte. Men det var en uforglemmelig helg likevel. Egentlig kler jeg hvitt. Bildet er tatt på mitt aller gladeste og raskeste mellom Dyranut og Geilo.

Så fikk jeg operert menisken. Dessverre så kneet veldig bråkete ut og operasjonen ble mye større enn planlagt, ved at mye mer menisk måtte fjernes enn man trodde ut fra MR. Man kan ikke si det helt sikkert hva som var årsaken. Men operasjonen viste seg å ikke være vellykket. Jeg kan ikke helt utelukke at jeg var i overkant ivrig etter operasjonen. Så i november ble jeg operert igjen. Dessverre så kneet veldig bråkete ut nå også, det som var reparert var velta, og det måtte fjernes mye mer menisk. Det er utrolig kjedelig å ligge på sofaen. Og det er utrolig kjedelig å se at det ene beinet blir tynt og svakt enda jeg gjorde så mye for å trene det opp igjen.

Jeg lærte at det er smart å ta tak i skade tidlig, at det ikke nødvendigvis går over av seg selv. Og at det ville ha vært lurt å være tålmodig etter en operasjon. Alt har gått bra før. Kanskje det er alderen som gjør at det er viktigere å være smart nå. Det er en ekkel tanke.

Litt moro ble det rom for i høst likevel. I september fikk vi testa svømmetur fra Helgeroa til Langesund og dagen før nyttårsaften svømte jeg 10 kilometer i svømmehallen. Vel, det siste er egentlig ikke morsomt, men bra for humøret likevel.

Jeg har ikke meldt meg på noe for 2014. Det er egentlig ganske uten mening, men kneet fungerer foreløpig bare sånn passe, så jeg får vente og se det an litt. Om en liten stund skal jeg teste ut fremfotløping, sammen med faren min på 83.

I 2013 trente jeg 357 timer:

Svømming: 49 timer

Sykling: 166 timer

Løping: 0 timer

Annet: 142 timer

På sykkel i alpene

I juni var Jonny og jeg i Bormio i Italia for å sykle bakker i en hel uke. Bormio ligger i bunnen av de  beste bakkene i Europa sør for Telemark. Kongen blant disse bakkene er Stelvio på 2,758 meters høyde. Vi sykla bakker som trening for Norseman.
















På slutten av uka arrangerte vi verdens foreløpig bratteste triathlon, Mortirolo Triathlon. Først 1500 meter svømming i svømmehallen. Deretter sykkel opp monsterbakken Mortirolo. Så rett ned igjen for deretter å løpe opp den samme bakken.

Det er fantastisk hvor mye spenning man kan føle rundt en konkurranse mot en god kamerat. Man må forberede seg godt, bygge masse prestisje og hause opp med masse bråkjekkhet. Så kan man stå på startstreken med nesten samme deilig konkurransespenning som på ferga i Eidfjord. Helst bør kameraten være omtrent like god. Denne dagen var Jonny dessverre i en helt annen divisjon. Men neste gang skal jeg knuse ham. Lett.

Her er video fra turen.

Treningsdagbok 2012 – små prestasjoner og store opplevelser

2012 ble et år med masse gode treningsopplevelser, helt ok form og ikke en eneste konkurranse hvor jeg fikk vist det frem.

I februar var det tur med pulk på Hardangervidda, sammen med gode venner. Som man forstår av videoen var det så absolutt ikke noen prestasjon, men bare veldig mye opplevelse. Det var vidunderlig vakkert for en som trives så godt med å sitte trygt inne og spinne foran tv-sporten. Her er en videoen.

I mars skjedde årets største høydepunkt. Vi gjorde Norseman om vinteren! Det var en gammel, våt og kald drøm om å ta ting et skritt videre. Om å vise frem at vintertriatlon faktisk kan være en fin idrett. Etter et døgns venting traff vi en liten åpning i vinterstengt fjell. Hardangerfjorden var interessant med tørrdrakter fra Forsvaret. Hardangervidda var en fest med piggdekk og godt selskap av brøytebilene. Etter et døgn nådde vi toppen av verdens vakreste fjell. Dette var ikke noe mindre en helt vanvittig gøy. Her er videoen.

Tidlig i juni var jeg på treningsleir for første gang. På tur sammen med Jonny for å sykle bakker i Alpene. Vi hadde base i Bormio i Italia. Bilistene var vennlige mot syklistene og bakkene tok aldri slutt. Tenk å få sykle Stelvio-passet og 2,758 meters høyde. Video kommer ganske snart.

Så kom enda et høydepunkt. En pilegrimstur. Broren min gjorde comeback på Trondheim-Oslo etter 12 år med kranglete kropp. Når kameraten hans måtte kaste inn håndkle så hoppa jeg inn på to døgns varsel. Det ble en bråkete tur med sinna vind og regn, punkteringer og sykkelhavari. Men vi kom blide, stolte og kry til Oslo etter nesten 21 timer. Omtrent samme tid som når vi fullførte sammen forrige gang, i 1984. Det morsomste med Trondheim-Oslo er folka i baktroppen, alle som har satt seg ambisiøse mål om å fullføre med helt elendige forutsetninger.

 I juli fikk jeg endelig oppleve Trollveggen Triathlon. Det er et fantastisk arrangement i en helt vanvittig natur.

Det var litt dumt at jeg punkterte etter 4 kilometer på sykkelen og måtte gå tilbake for å bytte hjul. Men det ble en stor opplevelse likevel, med iskald svømming, sykkel opp Trollstigen og målgang på snødekt fjelltopp. Det var en fantastisk tur med veldig hyggelig selskap.

Årets store mål var Norseman og 10-årsjubileet. Et par uker tidligere traff jeg årets toppform. Så forsvant den. Det gjorde det verdt å skrive en liten artikkel på 3atlet om hvordan man finner toppformen. Jeg har åpenbart ikke funnet svaret sånn helt av meg selv.

Jeg deltok på selve løpet, for første gang siden 2003. Med startnummer 1. Jeg hadde veldig lyst til å være sprek. Turen ble slitsom når kroppen egentlig bare ville ha soffa. Men tiden min i mål spiller jo ingen rolle for noen andre enn meg. Det var en fantastisk opplevelse med barna mine som support og så mange fantastiske mennesker.


















Åsså var jeg en liten tur innom Nrk Puls, se video her, det var nye runder med Hoppestadlekene og Bouvetlekene.

I høst har jeg trodd at jeg har fått gammelmannsgikt. Men nå ser det ut til at det bare er betennelse i hamstringen. Da burde jeg rekke å komme i form til sommeren i år også. Tidsnok til å ta revansje på Norseman-løypa tidlig i august. Og denne gangen skal jeg treffe på formen.

Når jeg tenker tilbake så var dette et år fullt av superlativer for gode opplevelser rundt trening og konkurranser. Jeg er utrolig heldig som har god helse og er omringa av fantastiske mennesker som liker å leke.

I 2012 trente jeg 430 timer.
Svømming: 42 timer
Sykling: 179 timer
Løping: 130 timer
Annet: 80 timer

A tribute to Norseman

Summer is short in Norway and so is the triathlon season. Being a triathlete is lots of waiting, dreams, hopes and hours on the stationary bike.

One of my dreams have been to do Norseman Xtreme Triathlon during winter. After several years of talking we finally decided that 2012, the year of the 10 years anniversary, was the time to go from talk to action.



Read the rest of the story here:

Hyllest til Norseman - eller slik oppdaget vi vintertriathlon

Norseman Xtreme Triathlon om vinteren, sammen med gode venner, er en fantastisk fin tur.

Med pulk på Hardangervidda

Jeg har vært på Hardangervidda sammen med gode venner. Med ski, pulk og fuglehund. Jeg har egentlig taushetsplikt. Men videoen forteller en god del...

Treningsdagbok 2011

Jeg hadde hatt fem år på krabbegir. De to siste åra fikk jeg ikke til et eneste fornuftig resultat. Jeg trengte en forandring. Jeg trengte å gire opp.

Eller sagt på en annen måte. Jeg har trent veldig moderat i 5-6 år, bare drøye 5 timer pr uke. Det gikk ganske greit de første par åra, men så fikk jeg to sesonger hvor jeg var i brukbar trim, men ikke fikk til en eneste konkurranse.

Så startet jeg «hardtreningen» 1. januar 2011. 
Fordi jeg skulle delta på trippel ironman i Lensahn i slutten av juli. Jeg var frisk og rask helt frem til juni. Så fikk jeg noen dårlige uker på grunn av noe virusgreier. Gikk til en heksedoktor i Larvik og ble frisk tidsnok til å stille kvikk til start i Lensahn. Og Lensahn ble vidunderlig vakkert. Jeg klarer ikke å huske om jeg var med på noen andre konkurranser i år, så det kan ikke ha vært viktig.

I 2011 trente jeg 482 timer. Mot normalt ca 300.
Svømming: 34 timer
Sykling: 208 timer
Løping: 156 timer
Annet: 83 timer

I 2012 har jeg bare ett eneste mål. Jeg skal være med på Norseman! Endelig, etter alle disse år, skal jeg være med på hovedløpet og ikke crew race. Jeg har veldig lyst til å stille kvikk og rask i Eidfjord. På do har jeg heng opp en liten plakat med tiden 13,29. Det er en time bedre en pers’en og muligens litt ambisiøst. Men hensikten er at plakaten skal få det til å krible nervøst. I 2013 er planen å gjøre Lensahn pånytt. Og det virkelige målet er å stå furet værbitt, sterk og klar på startstreken når jeg er 65. Sammen med gode venner. Så uansett hva jeg gjør i 2012, så skal det gjøre meg sprekere når jeg er 65.

Egentlig er jeg en moderat mosjonist, med balanse i livet, tilfreds med å være saktegående. Egentlig. Men akkurat nå har jeg en periode hvor jeg har lyst til å overdrive litt. Jeg liker overdrivelse. Så det egentlige målet for 2012 er å trene på en måte som er oppbyggelig, å ha lyst til å trene mye, men at det skal skje på en måte som gjør at jeg holder meg glad, energisk, frisk og skadefri, at all treningen jeg gjør skal gjøre meg sprekere. Det er mulig at det er det som er å trene smart.

Bruksanvisning for å fullføre trippel ironman

Ikke bruk tid på dette innlegget med mindre du har en veldig sær interesse for ultra triathlon. Innlegget er egentlig mest for meg selv. Så kan jeg lese det selv før Lensahn 2013 og gjøre noen ting smartere.

Jeg prøvde å gjøre ting på min egen måte før min trippel ironman i Lensahn 2011. Blant annet så skrev jeg en ganske detaljert beskrivelse til supporten min, Hanne, Fredrik og Øyvind, om hvordan jeg forventet at løpet kom til å bli for min del, og hvordan jeg ønsket å få hjelp. Denne beskrivelsen tapet jeg opp på bilvinduet om morgenen før start. Jeg har ikke endret noe i teksten, men under hvert avsnitt har jeg lagt til noen kommentarer om hvordan det gikk, sett i etterkant.

Her ligger den: Bruksanvisning for å få Hårek i mål i Lensahn

Trippel er tre ganger så moro...

Etter å ha gledet meg i 15 år fikk jeg endelig gjort en trippel ironman i Lensahn!
Innslaget på Nrk Sportsrevyen 21.08.2011 (og her er link som funker utenfor Norge)
Artikkel på 3atlet
Artikkel i DN Aktiv 20.08.2011
Nettsiden til arrangementet Int. Triple-Ultra-Triathlon Lensahn
Bilder på flickr

Videoen som forklarer hvorfor det faktisk er tre ganger så moro:

Bursdagsang

Ikke sport, men i stede litt kulturopplevelse idag. Min kollega Thomas fylte 40. Thomas liker heavy metal. Vi liker Thomas. Derfor synger Lars Erik og jeg Happy Birthday som heavy metal. Og deretter allsang med alle kollegaene mine. Det ble rørende vakkert synes vi. Sangen begynner 1 minutt og 40 sekunder ut i videoen.

Hårek løper ikke 24-timers enda en gang

Jeg har så veldig lyst. Lyst til å løpe i 24 timer. Men jeg får det ikke til. Ikke enda.

Nå har jeg gjort mitt tredje forsøk på Bislett 24-timers.
Det var pinlig allerede første gang. Nå er det ikke pinlig, men heller patetisk. Det blir ikke bedre av at jeg kommer til å fortsette å reise til Bislett. Jeg er helt sikker på at dette har jeg ikke anlegg for, men at blir en fantastisk fin dag når jeg har klart 150 kilometer.

Jeg fikk i alle fall laget en video.

Bouvetlekene

Vi arrangerer "Bouvetlekene" på jobb, som markedsaktivitet og morro for ansatte, og venner og kjente. Det er vidunderlig vakkert å se folk som ikke pleier å ha på seg startnummer finne tilbake til gammel barnslig idrettsglede og konkurranseinnstinkt.

Her er Bouvetlekene:

Nesten norsk rekord i å bruke lang tid på halv ironman

Jeg var i Aurland og deltok på testløpet for Aurlandsfjellet Xtreme Triathlon. Det var en interessant tur i fantastisk natur.

Jeg liker ikke bakker. Sliter med å slepe kroppen oppover. Men det er sikkert fin trening likevel. En måned før årets mål i Barcelona fikk jeg en lang økt på drøye 11 timer. Både sykling og løping tok lenger tid enn jeg planlegger i Barcelona, enda distansen bare var halvparten. Her er garmin-fila fra dagen: Her er en liten videorapport fra dagen

Video fra Telemarkskanalrittet

Jeg har laget min aller første video. Jeg sykla Telemarkskanalrittet sammen med kollegaer i går. Åsså filma jeg litt underveis.

Telemarkskanalrittet er 100 kilometer med terrengsykkel fra Dalen til Lunde. Vi sykla sammen en gjeng fra Bouvet, kollegaer, kunder og venner. Det er et perfekt ritt for den som liker langtur i fin natur. Her kan man sykle sammen i konkurranse uten å bli forstyrra av for mye folk. Det er masse morsomme bakker underveis. Vi hadde en fin tur. Desverre ramla noen av på de første kilometerne, enda vi hadde avtalt å sykle sammen. Det vanka kjeft i mål. Det er morsomt å være på tur med folk som ikke er blodtrente. For da er jeg den blodtrente.




Her er Garmin-fila:


Link:
http://connect.garmin.com/activity/34938661

http://www.telemarkskanalrittet.no/

Slem tiur møter bygutt

For noen dager siden var jeg ute og syklet i skogen. Det var en vidunderlig vakker dag. Så skjedde det fantastiske at en svær tiur stod og kurra langs veien. Jeg fortsatte i 30 meter for ikke å skremme vekk dyret, så stoppet jeg og tok fram mobilkameraet. Tiuren begynte å "spille" for meg på veien. Kryssa frem og tilbake. Overlegen og uten å se på meg. Elegant som en latinamerikansk danser. Jeg tok bilder av en liten flekk langt der borte.

For 20 år siden gikk jeg på truger en hel natt for å få oppleve noe slikt. Ok, jeg ble lurt med av en kamerat, skremte bort alt levende liv i skogen og ble aldri invitert igjen. Men likevel. Nå drev dette vakre dyret å gjorde seg til for meg. Det kom nærmere og nærmere. Jeg fikk tatt bilder helt tett på. Jeg begynte å tro at vi var venner. Bildet er tatt omtrent da.

Så begynte fyren å forandre holdning. Det ble stygt. Jeg var lei, hadde fått rikelig med naturopplevelse og ville sykle videre. Dyret ville sloss. Jeg holdt hjelmen i mellom oss. Dyret ville drepe hjelmen. Jeg testa primalhyl og jeg kasta snø. Begge deler virket mot sin hensikt. Nå var han bestialsk. Jeg valgte trolig feil strategi, men jeg ville leve. Så jeg prøvde å slå ham ned med hjelmen. Jeg traff godt. Han ble ikke redd, men bare mer sint. Så jeg løp. Jeg ville lure ham ut i skogen, for så å løpe tilbake til sykkelen. Han fløy etter meg. Det ble mere bank med hjelmen. Så løp jeg alt jeg orka til sykkelen, heiv meg på og sykla alt jeg orka nedover veien. Jeg snudde meg etter et par hundre meter for å forsikre meg at han var borte. Han fløy rett bak meg i nakkehøyde. Jeg ble redda av at bakken var lang og bratt. Jeg sykla hjem. Jeg har ikke sett ham siden.

Det var Fredrik som hjalp meg å forstå hvorfor akkurat jeg ble offer for denne blinde tiurvolden. Se på sykkeltrøya mi. Den er edel. Det er finishertrøya fra Ironduck i 2004. Tiuren ville ha and. Jeg var ikke bare et tilfeldig offer.

Det var nok flere som fikk møte denne tiuren utover våren, se artikkel i TA.

Ble triatlon oppfunnet i Kragerø?

Ble idretten triatlon oppfunnet i Kragerø? Det høres ut som en aprilspøk og det er mulig at jeg har gått på en finte. Men jeg leter i et gammelt spor om at det ble arrangert triatlon i Kragerø på slutten av 1940-tallet. Jeg har leserinnlegg i Kragerø Blad i dag....

Liten sak i Kragerø Blad her:

For mange år siden møtte jeg en eldre mann fra Kragerø. Han fortalte at det noen få år etter krigen ble arrangert en idrettskonkurranse i Kragerø hvor man først svømte, deretter syklet og til slutt løp. Det er en historie jeg veldig gjerne vil ha hjelp til å finne ut mer om.

Denne idretten ble oppfunnet på Hawaii i 1978 og heter triatlon. Triatlon har blitt en stor idrett over det meste av verden. Det hadde vært en stor nyhet dersom alt egentlig startet i Kragerø 30 år tidligere. Om ikke annet så er det et artig rykte...

Foreningen for saktegående atleter

Det er mye oppmerksomhet i media om dagen om menn med evne til overdrivelse. Om mosjonister i førtiåra som trener som toppidrettsutøvere, på tross av krevende jobb, kone og barn. Og som trener på seg hjertesykdom. Usunt psykologisk nedbrytende forhold til fritidsaktivitet, tvangsmessig lidenskap, har et navn: Obsessive-Compulsive Disorder, OCD. Jeg gjetter på at triatlon er høyt oppe på lista over utsatte fritidsaktiveter.

Jeg er oppriktig full av beundring for folk med gode gener for idrett, med bakgrunn fra ski, og med evne til fokus. Dere som får til jobb og familie, og samtidig klemmer inn 15-20 timer trening i uka. Som presterer på høyt nivå når sommeren kommer. Jeg liker å følge med på hva dere driver med.

Jeg tror også at bak all menneskelig fremgang og utvikling ligger det evne til ekstremt fokus. Vilje til overdrivelse. Uten OCD hadde enda ikke hjulet vært oppfunnet.

Men det er ikke mitt "ball game". Jeg er en slapp saktegående langdistansetriatlet. Når jeg ser på slekta mi, så forstår jeg at det ikke bare er meg, men at vi har gener for å være nettopp dette. Saktegående. Jeg var ikke veldig sprek som barn. Jeg gidder ikke å trene mye. Men jeg liker veldig godt å holde meg i trim. Jeg liker enda bedre å være med på langdistansekonkurranser. Jeg synes det er hundre prosent rasjonelt og fornuftig å delta på ironman, selv med slappe forutsetninger. Like mye som jeg beundrer de raske, beundrer jeg de som fullfører med virkelig slappe forutsetninger. Jeg synes dette er balanse, sunt, langsiktig og god helse. Jeg drømmer om å fortsatt stå på startstreken når jeg er 65.

Jeg har lyst til å starte foreningen for saktegående atleter. Eller kanskje en internasjonal som heter Association of Slow Moving Long Distance Athletes.

Gamle familiebilder

Min gamle pappa Jens har alltid vært en ivrig fotograf. Her er noen bilder fra familiealbumet. Nå er bildene så gamle at de ikke er særlig private lenger. De fleste bildene er fra syttitallet. Pappa er bak kameraet og derfor ikke med på så mange. Jeg er guttungen som er med på de fleste.

Her er albumet:

Treningsdagbok 2009

Målet for 2009 var god helse, 365 treningstimer og 10,59 i Barcelona i oktober. Det var en fin plan. Om ett år skal jeg rapportere at året gikk som planlagt. Men ikke i dag.

270 treningstimer
4,5 treningsdager og 5,2 timer pr uke

Jeg var i fin form sist nyttår, åsså ble det mye pjusk de neste ukene. Jeg trente ganske brukbart i halvåret fra mars til oktober. Jeg rakk å komme i ganske bra form på sensommeren. Men fikk bare bevist det hjemme på Hoppestadlekene. Årets eneste mål var Barcelona i oktober. En uke før var formen inne. Så ble jeg pjusk og konkurransedagen føltes som en dag med influensa. Bare lidelse. De siste tre månedene har noe hærja i kroppen min, vet ikke hva. Jeg tåler bare sånn forsiktig kosetrening. Det er greit, jeg gidder ikke mase. Det løsner snart nå.

Jeg lærte litt om konkurranser i år. At det er for modig å bare ha ett eneste mål for sesongen, at man må sikre seg gode opplevelser underveis. Jeg skulle ha ladet opp til NM i Holmestrand og ikke tatt det som trening. Jeg skulle ha vært med på flere konkurranser når jeg var i form.

Til neste år skal jeg være med både i København og Barcelona. Dersom jeg treffer i København så skal jeg ta Barcelona som kosetur. Dersom jeg bommer i København så skal jeg bryte underveis. Tenk det.

Til neste år skal jeg være pigg, trene 365 timer og trene smart, slik at jeg kan tro på målet om 10,59 når jeg står på startstreken. Jeg skal i alle fall være pigg. Og i alle fall sørge for å få mange gode opplevelser underveis. Og jeg skal grille etter målgang. Om så helt alene.

Jeg trenger å få det til i 2010. For det er så mye annet jeg har lyst til å gjøre også. Som å padle over skagerak, svømme fra Moss til Horten. Og noen andre ting. Men jeg vil så gjerne under 11 timer først. Jeg skal inn på et bedre spor. Jeg vil:

Være frisk
Være i stand til å gjøre en bra ironman hvert år
Ha gode opplevelser fremfor gode tider
Trene 5-7 timer i uka
Trene masse intervall fordi jeg liker det
Ikke trene rutinemessige langturer fordi det er kjedelig
Være en triatlet når jeg er 65 heller enn å gjøre en god tid neste sommer
Ha tid tli å gjøre gjøre artige små ting som feks å svømme Moss Horten
Løpe 24 timers
At trening skal være akkurat passe viktig, at trening skal gjøre livet bedre, ikke stå i veien for livet

Det er det jeg vil.

Hoppestadlekene

I dag lanserte vi Hoppestadlekene. Hoppestadlekene er treningskonkurranser på Hoppestad i Skien. Det koster ingenting å delta. Konkurransene gjennomføres med bare en eneste funksjonær. Det er ingen løypevakter og ingen merking av løypa. Når vannet er varmt nok er det mest fokus på triatlon. Hensikten er bare at spreke og slappe folk skal ha det gøy med å trene sammen. Hoppestadlekene er støttet av Bouvet Grenland og gårdbruker Erik Aas på Hoppestad.

Her er Hoppestadlekene på nett