Treningsdagbok 2013 – Store glade opplevelser på tross av mye knær

I 2013 har jeg vært skikkelig heldig og fått så mange fantastiske treningsopplevelser, på tross av at jeg gjennom hele året egentlig har vært pasient med dårlig kne. Jeg har alltid trodd at en oppriktig hypokonder er sikret mot sykdom og skader. Nå har jeg begynt å tvile på min egen teori.

I vinter har jeg gått helt fantastiske skiturer. Kneet likte ikke skispor og derfor ble jeg drevet ut på vidda og opp på fjelltoppene. Nå vet jeg at det er akkurat det jeg egentlig liker. Bildet er tatt på vei opp Vehuskjærringa i Vinje.

I april var jeg sammen med gode venner i Frankrike og sykla langs rivieraen og opp i fjellene. Vi sykla steder som Cannes, Antibes, Saint-Tropez. Men fjellene var enda mer spennende og best av alt var løypa til Ironman France. Vi sykla 31 timer i løpet av en uke. Det var nok for så vidt ikke oppskriften til god helse for den som knasker betennelsesdempende som smågodt. Bildet er tatt fra Château de Gourdon.

Etter turen til Frankrike slutta kneet helt å virke. Det var jo like greit, for da ble det helt nødvendig å finne ut hva som egentlig var feil. Resten våren gikk med til å bruke alle mulige knep for å komme seg forbi helsekøen. Jeg kan være ganske kreativ når jeg først blir ivrig. Men uten samvittighet er jeg ikke. Jeg er oppriktig lei meg overfor alle skikkelige mennesker som venter på hjelp, mens jeg snek. Men jeg skulle jo gjøre Norseman.

Før sommeren var det klart at det var menisken som var problemet. Jeg er ganske sikker på at dette er genetisk og ikke et resultat av overbelastning. Jeg har ikke løpt så mye. Menisk ligger til slekta. Ikke min skyld med andre ord. Jeg booka operasjon uka etter Norseman, for da kan man jo like gjerne slenge rundt på krykker.

Etter noen runder med tømming av betennelsesvæske og mye fin medisinering, kunne jeg endelig være med på Vikingtour. Min gode venn Geir har skapt et vidunderlig sjarmerende internasjonalt arrangement. Et Tour de France for mosjonister. En feiring av Norges aller vakreste natur, mest berømte bakker og fjelloverganger. Vi sykla 70 mil den uka. Geir er genial. Hjelperne hans var fantastiske. For et kameratskap, for en natur og for en flaks med været! Vi var sist ned fra målgang på fjelltoppene hver dag, fordi det var for vakkert der oppe til å reise ned igjen.Vi nakenbada på 1400 meters høyde, 200 meter fra målgang på Aurlandsfjellet. Jeg anbefaler alle gode vennegjenger om å unne seg et år på Viktigtour. Bildet av veldig hyggelig reisefølge er tatt på Norges høyeste asfaltvei, opp til Juvasshytta på 1.841 moh. Og neste bilde er av syklister på vei
opp samme sted.

En uke senere var det Norseman. Jeg hadde kasta inn håndkleet et par måneder tidligere, fordi kneet ikke var til å gå på. Men så kjørte jeg gjennom løypa under Crew Race helga i forveien, ble sentimental og ivrig, og ba om å få tilbake startnummeret mitt. Det ble en stor opplevelse. Jeg fikk endelig vist frem arrangementet til min bror Bård. Han stilte som support på tre dagers varsel fordi han allerede var ute og gikk på Hardangervidda. Vidunderlig sommervær før løpet ble til tidenes grisevær. Jeg panikkhandla oppvaskhansker og søppelsekker som påkleding.

Planen min var enkel. Jeg måtte svømme og sykle så fort jeg bare klarte, for å ha en times forsprang på nummer 160, slik at jeg kunne gå hele maratonen og likevel klare cutoff, og få svart t-skjorte. Jeg prøvde virkelig og det så bra ut frem til Geilo. Men greia var at det var så svære bølger under svømminga at jeg ble dønn sjøsjuk. Og da fungerte ikke magen. Samtidig som jeg sykla med min maksimale fart. Men bare til Geilo altså. Da ble alt bare spy og dritt. Og maratonen ble en rusletur på vondt bein. Jeg var aldri i nærheten av svart skjorte. Men det var en uforglemmelig helg likevel. Egentlig kler jeg hvitt. Bildet er tatt på mitt aller gladeste og raskeste mellom Dyranut og Geilo.

Så fikk jeg operert menisken. Dessverre så kneet veldig bråkete ut og operasjonen ble mye større enn planlagt, ved at mye mer menisk måtte fjernes enn man trodde ut fra MR. Man kan ikke si det helt sikkert hva som var årsaken. Men operasjonen viste seg å ikke være vellykket. Jeg kan ikke helt utelukke at jeg var i overkant ivrig etter operasjonen. Så i november ble jeg operert igjen. Dessverre så kneet veldig bråkete ut nå også, det som var reparert var velta, og det måtte fjernes mye mer menisk. Det er utrolig kjedelig å ligge på sofaen. Og det er utrolig kjedelig å se at det ene beinet blir tynt og svakt enda jeg gjorde så mye for å trene det opp igjen.

Jeg lærte at det er smart å ta tak i skade tidlig, at det ikke nødvendigvis går over av seg selv. Og at det ville ha vært lurt å være tålmodig etter en operasjon. Alt har gått bra før. Kanskje det er alderen som gjør at det er viktigere å være smart nå. Det er en ekkel tanke.

Litt moro ble det rom for i høst likevel. I september fikk vi testa svømmetur fra Helgeroa til Langesund og dagen før nyttårsaften svømte jeg 10 kilometer i svømmehallen. Vel, det siste er egentlig ikke morsomt, men bra for humøret likevel.

Jeg har ikke meldt meg på noe for 2014. Det er egentlig ganske uten mening, men kneet fungerer foreløpig bare sånn passe, så jeg får vente og se det an litt. Om en liten stund skal jeg teste ut fremfotløping, sammen med faren min på 83.

I 2013 trente jeg 357 timer:

Svømming: 49 timer

Sykling: 166 timer

Løping: 0 timer

Annet: 142 timer

På sykkel i alpene

I juni var Jonny og jeg i Bormio i Italia for å sykle bakker i en hel uke. Bormio ligger i bunnen av de  beste bakkene i Europa sør for Telemark. Kongen blant disse bakkene er Stelvio på 2,758 meters høyde. Vi sykla bakker som trening for Norseman.
















På slutten av uka arrangerte vi verdens foreløpig bratteste triathlon, Mortirolo Triathlon. Først 1500 meter svømming i svømmehallen. Deretter sykkel opp monsterbakken Mortirolo. Så rett ned igjen for deretter å løpe opp den samme bakken.

Det er fantastisk hvor mye spenning man kan føle rundt en konkurranse mot en god kamerat. Man må forberede seg godt, bygge masse prestisje og hause opp med masse bråkjekkhet. Så kan man stå på startstreken med nesten samme deilig konkurransespenning som på ferga i Eidfjord. Helst bør kameraten være omtrent like god. Denne dagen var Jonny dessverre i en helt annen divisjon. Men neste gang skal jeg knuse ham. Lett.

Her er video fra turen.

Treningsdagbok 2012 – små prestasjoner og store opplevelser

2012 ble et år med masse gode treningsopplevelser, helt ok form og ikke en eneste konkurranse hvor jeg fikk vist det frem.

I februar var det tur med pulk på Hardangervidda, sammen med gode venner. Som man forstår av videoen var det så absolutt ikke noen prestasjon, men bare veldig mye opplevelse. Det var vidunderlig vakkert for en som trives så godt med å sitte trygt inne og spinne foran tv-sporten. Her er en videoen.

I mars skjedde årets største høydepunkt. Vi gjorde Norseman om vinteren! Det var en gammel, våt og kald drøm om å ta ting et skritt videre. Om å vise frem at vintertriatlon faktisk kan være en fin idrett. Etter et døgns venting traff vi en liten åpning i vinterstengt fjell. Hardangerfjorden var interessant med tørrdrakter fra Forsvaret. Hardangervidda var en fest med piggdekk og godt selskap av brøytebilene. Etter et døgn nådde vi toppen av verdens vakreste fjell. Dette var ikke noe mindre en helt vanvittig gøy. Her er videoen.

Tidlig i juni var jeg på treningsleir for første gang. På tur sammen med Jonny for å sykle bakker i Alpene. Vi hadde base i Bormio i Italia. Bilistene var vennlige mot syklistene og bakkene tok aldri slutt. Tenk å få sykle Stelvio-passet og 2,758 meters høyde. Video kommer ganske snart.

Så kom enda et høydepunkt. En pilegrimstur. Broren min gjorde comeback på Trondheim-Oslo etter 12 år med kranglete kropp. Når kameraten hans måtte kaste inn håndkle så hoppa jeg inn på to døgns varsel. Det ble en bråkete tur med sinna vind og regn, punkteringer og sykkelhavari. Men vi kom blide, stolte og kry til Oslo etter nesten 21 timer. Omtrent samme tid som når vi fullførte sammen forrige gang, i 1984. Det morsomste med Trondheim-Oslo er folka i baktroppen, alle som har satt seg ambisiøse mål om å fullføre med helt elendige forutsetninger.

 I juli fikk jeg endelig oppleve Trollveggen Triathlon. Det er et fantastisk arrangement i en helt vanvittig natur.

Det var litt dumt at jeg punkterte etter 4 kilometer på sykkelen og måtte gå tilbake for å bytte hjul. Men det ble en stor opplevelse likevel, med iskald svømming, sykkel opp Trollstigen og målgang på snødekt fjelltopp. Det var en fantastisk tur med veldig hyggelig selskap.

Årets store mål var Norseman og 10-årsjubileet. Et par uker tidligere traff jeg årets toppform. Så forsvant den. Det gjorde det verdt å skrive en liten artikkel på 3atlet om hvordan man finner toppformen. Jeg har åpenbart ikke funnet svaret sånn helt av meg selv.

Jeg deltok på selve løpet, for første gang siden 2003. Med startnummer 1. Jeg hadde veldig lyst til å være sprek. Turen ble slitsom når kroppen egentlig bare ville ha soffa. Men tiden min i mål spiller jo ingen rolle for noen andre enn meg. Det var en fantastisk opplevelse med barna mine som support og så mange fantastiske mennesker.


















Åsså var jeg en liten tur innom Nrk Puls, se video her, det var nye runder med Hoppestadlekene og Bouvetlekene.

I høst har jeg trodd at jeg har fått gammelmannsgikt. Men nå ser det ut til at det bare er betennelse i hamstringen. Da burde jeg rekke å komme i form til sommeren i år også. Tidsnok til å ta revansje på Norseman-løypa tidlig i august. Og denne gangen skal jeg treffe på formen.

Når jeg tenker tilbake så var dette et år fullt av superlativer for gode opplevelser rundt trening og konkurranser. Jeg er utrolig heldig som har god helse og er omringa av fantastiske mennesker som liker å leke.

I 2012 trente jeg 430 timer.
Svømming: 42 timer
Sykling: 179 timer
Løping: 130 timer
Annet: 80 timer

A tribute to Norseman

Summer is short in Norway and so is the triathlon season. Being a triathlete is lots of waiting, dreams, hopes and hours on the stationary bike.

One of my dreams have been to do Norseman Xtreme Triathlon during winter. After several years of talking we finally decided that 2012, the year of the 10 years anniversary, was the time to go from talk to action.



Read the rest of the story here:

Hyllest til Norseman - eller slik oppdaget vi vintertriathlon

Norseman Xtreme Triathlon om vinteren, sammen med gode venner, er en fantastisk fin tur.

Med pulk på Hardangervidda

Jeg har vært på Hardangervidda sammen med gode venner. Med ski, pulk og fuglehund. Jeg har egentlig taushetsplikt. Men videoen forteller en god del...

Treningsdagbok 2011

Jeg hadde hatt fem år på krabbegir. De to siste åra fikk jeg ikke til et eneste fornuftig resultat. Jeg trengte en forandring. Jeg trengte å gire opp.

Eller sagt på en annen måte. Jeg har trent veldig moderat i 5-6 år, bare drøye 5 timer pr uke. Det gikk ganske greit de første par åra, men så fikk jeg to sesonger hvor jeg var i brukbar trim, men ikke fikk til en eneste konkurranse.

Så startet jeg «hardtreningen» 1. januar 2011. 
Fordi jeg skulle delta på trippel ironman i Lensahn i slutten av juli. Jeg var frisk og rask helt frem til juni. Så fikk jeg noen dårlige uker på grunn av noe virusgreier. Gikk til en heksedoktor i Larvik og ble frisk tidsnok til å stille kvikk til start i Lensahn. Og Lensahn ble vidunderlig vakkert. Jeg klarer ikke å huske om jeg var med på noen andre konkurranser i år, så det kan ikke ha vært viktig.

I 2011 trente jeg 482 timer. Mot normalt ca 300.
Svømming: 34 timer
Sykling: 208 timer
Løping: 156 timer
Annet: 83 timer

I 2012 har jeg bare ett eneste mål. Jeg skal være med på Norseman! Endelig, etter alle disse år, skal jeg være med på hovedløpet og ikke crew race. Jeg har veldig lyst til å stille kvikk og rask i Eidfjord. På do har jeg heng opp en liten plakat med tiden 13,29. Det er en time bedre en pers’en og muligens litt ambisiøst. Men hensikten er at plakaten skal få det til å krible nervøst. I 2013 er planen å gjøre Lensahn pånytt. Og det virkelige målet er å stå furet værbitt, sterk og klar på startstreken når jeg er 65. Sammen med gode venner. Så uansett hva jeg gjør i 2012, så skal det gjøre meg sprekere når jeg er 65.

Egentlig er jeg en moderat mosjonist, med balanse i livet, tilfreds med å være saktegående. Egentlig. Men akkurat nå har jeg en periode hvor jeg har lyst til å overdrive litt. Jeg liker overdrivelse. Så det egentlige målet for 2012 er å trene på en måte som er oppbyggelig, å ha lyst til å trene mye, men at det skal skje på en måte som gjør at jeg holder meg glad, energisk, frisk og skadefri, at all treningen jeg gjør skal gjøre meg sprekere. Det er mulig at det er det som er å trene smart.

Bruksanvisning for å fullføre trippel ironman

Ikke bruk tid på dette innlegget med mindre du har en veldig sær interesse for ultra triathlon. Innlegget er egentlig mest for meg selv. Så kan jeg lese det selv før Lensahn 2013 og gjøre noen ting smartere.

Jeg prøvde å gjøre ting på min egen måte før min trippel ironman i Lensahn 2011. Blant annet så skrev jeg en ganske detaljert beskrivelse til supporten min, Hanne, Fredrik og Øyvind, om hvordan jeg forventet at løpet kom til å bli for min del, og hvordan jeg ønsket å få hjelp. Denne beskrivelsen tapet jeg opp på bilvinduet om morgenen før start. Jeg har ikke endret noe i teksten, men under hvert avsnitt har jeg lagt til noen kommentarer om hvordan det gikk, sett i etterkant.

Her ligger den: Bruksanvisning for å få Hårek i mål i Lensahn

Trippel er tre ganger så moro...

Etter å ha gledet meg i 15 år fikk jeg endelig gjort en trippel ironman i Lensahn!
Innslaget på Nrk Sportsrevyen 21.08.2011 (og her er link som funker utenfor Norge)
Artikkel på 3atlet
Artikkel i DN Aktiv 20.08.2011
Nettsiden til arrangementet Int. Triple-Ultra-Triathlon Lensahn
Bilder på flickr

Videoen som forklarer hvorfor det faktisk er tre ganger så moro:

Bursdagsang

Ikke sport, men i stede litt kulturopplevelse idag. Min kollega Thomas fylte 40. Thomas liker heavy metal. Vi liker Thomas. Derfor synger Lars Erik og jeg Happy Birthday som heavy metal. Og deretter allsang med alle kollegaene mine. Det ble rørende vakkert synes vi. Sangen begynner 1 minutt og 40 sekunder ut i videoen.

Hårek løper ikke 24-timers enda en gang

Jeg har så veldig lyst. Lyst til å løpe i 24 timer. Men jeg får det ikke til. Ikke enda.

Nå har jeg gjort mitt tredje forsøk på Bislett 24-timers.
Det var pinlig allerede første gang. Nå er det ikke pinlig, men heller patetisk. Det blir ikke bedre av at jeg kommer til å fortsette å reise til Bislett. Jeg er helt sikker på at dette har jeg ikke anlegg for, men at blir en fantastisk fin dag når jeg har klart 150 kilometer.

Jeg fikk i alle fall laget en video.

Bouvetlekene

Vi arrangerer "Bouvetlekene" på jobb, som markedsaktivitet og morro for ansatte, og venner og kjente. Det er vidunderlig vakkert å se folk som ikke pleier å ha på seg startnummer finne tilbake til gammel barnslig idrettsglede og konkurranseinnstinkt.

Her er Bouvetlekene:

Nesten norsk rekord i å bruke lang tid på halv ironman

Jeg var i Aurland og deltok på testløpet for Aurlandsfjellet Xtreme Triathlon. Det var en interessant tur i fantastisk natur.

Jeg liker ikke bakker. Sliter med å slepe kroppen oppover. Men det er sikkert fin trening likevel. En måned før årets mål i Barcelona fikk jeg en lang økt på drøye 11 timer. Både sykling og løping tok lenger tid enn jeg planlegger i Barcelona, enda distansen bare var halvparten. Her er garmin-fila fra dagen: Her er en liten videorapport fra dagen

Video fra Telemarkskanalrittet

Jeg har laget min aller første video. Jeg sykla Telemarkskanalrittet sammen med kollegaer i går. Åsså filma jeg litt underveis.

Telemarkskanalrittet er 100 kilometer med terrengsykkel fra Dalen til Lunde. Vi sykla sammen en gjeng fra Bouvet, kollegaer, kunder og venner. Det er et perfekt ritt for den som liker langtur i fin natur. Her kan man sykle sammen i konkurranse uten å bli forstyrra av for mye folk. Det er masse morsomme bakker underveis. Vi hadde en fin tur. Desverre ramla noen av på de første kilometerne, enda vi hadde avtalt å sykle sammen. Det vanka kjeft i mål. Det er morsomt å være på tur med folk som ikke er blodtrente. For da er jeg den blodtrente.




Her er Garmin-fila:


Link:
http://connect.garmin.com/activity/34938661

http://www.telemarkskanalrittet.no/

Slem tiur møter bygutt

For noen dager siden var jeg ute og syklet i skogen. Det var en vidunderlig vakker dag. Så skjedde det fantastiske at en svær tiur stod og kurra langs veien. Jeg fortsatte i 30 meter for ikke å skremme vekk dyret, så stoppet jeg og tok fram mobilkameraet. Tiuren begynte å "spille" for meg på veien. Kryssa frem og tilbake. Overlegen og uten å se på meg. Elegant som en latinamerikansk danser. Jeg tok bilder av en liten flekk langt der borte.

For 20 år siden gikk jeg på truger en hel natt for å få oppleve noe slikt. Ok, jeg ble lurt med av en kamerat, skremte bort alt levende liv i skogen og ble aldri invitert igjen. Men likevel. Nå drev dette vakre dyret å gjorde seg til for meg. Det kom nærmere og nærmere. Jeg fikk tatt bilder helt tett på. Jeg begynte å tro at vi var venner. Bildet er tatt omtrent da.

Så begynte fyren å forandre holdning. Det ble stygt. Jeg var lei, hadde fått rikelig med naturopplevelse og ville sykle videre. Dyret ville sloss. Jeg holdt hjelmen i mellom oss. Dyret ville drepe hjelmen. Jeg testa primalhyl og jeg kasta snø. Begge deler virket mot sin hensikt. Nå var han bestialsk. Jeg valgte trolig feil strategi, men jeg ville leve. Så jeg prøvde å slå ham ned med hjelmen. Jeg traff godt. Han ble ikke redd, men bare mer sint. Så jeg løp. Jeg ville lure ham ut i skogen, for så å løpe tilbake til sykkelen. Han fløy etter meg. Det ble mere bank med hjelmen. Så løp jeg alt jeg orka til sykkelen, heiv meg på og sykla alt jeg orka nedover veien. Jeg snudde meg etter et par hundre meter for å forsikre meg at han var borte. Han fløy rett bak meg i nakkehøyde. Jeg ble redda av at bakken var lang og bratt. Jeg sykla hjem. Jeg har ikke sett ham siden.

Det var Fredrik som hjalp meg å forstå hvorfor akkurat jeg ble offer for denne blinde tiurvolden. Se på sykkeltrøya mi. Den er edel. Det er finishertrøya fra Ironduck i 2004. Tiuren ville ha and. Jeg var ikke bare et tilfeldig offer.

Det var nok flere som fikk møte denne tiuren utover våren, se artikkel i TA.

Ble triatlon oppfunnet i Kragerø?

Ble idretten triatlon oppfunnet i Kragerø? Det høres ut som en aprilspøk og det er mulig at jeg har gått på en finte. Men jeg leter i et gammelt spor om at det ble arrangert triatlon i Kragerø på slutten av 1940-tallet. Jeg har leserinnlegg i Kragerø Blad i dag....

Liten sak i Kragerø Blad her:

For mange år siden møtte jeg en eldre mann fra Kragerø. Han fortalte at det noen få år etter krigen ble arrangert en idrettskonkurranse i Kragerø hvor man først svømte, deretter syklet og til slutt løp. Det er en historie jeg veldig gjerne vil ha hjelp til å finne ut mer om.

Denne idretten ble oppfunnet på Hawaii i 1978 og heter triatlon. Triatlon har blitt en stor idrett over det meste av verden. Det hadde vært en stor nyhet dersom alt egentlig startet i Kragerø 30 år tidligere. Om ikke annet så er det et artig rykte...

Foreningen for saktegående atleter

Det er mye oppmerksomhet i media om dagen om menn med evne til overdrivelse. Om mosjonister i førtiåra som trener som toppidrettsutøvere, på tross av krevende jobb, kone og barn. Og som trener på seg hjertesykdom. Usunt psykologisk nedbrytende forhold til fritidsaktivitet, tvangsmessig lidenskap, har et navn: Obsessive-Compulsive Disorder, OCD. Jeg gjetter på at triatlon er høyt oppe på lista over utsatte fritidsaktiveter.

Jeg er oppriktig full av beundring for folk med gode gener for idrett, med bakgrunn fra ski, og med evne til fokus. Dere som får til jobb og familie, og samtidig klemmer inn 15-20 timer trening i uka. Som presterer på høyt nivå når sommeren kommer. Jeg liker å følge med på hva dere driver med.

Jeg tror også at bak all menneskelig fremgang og utvikling ligger det evne til ekstremt fokus. Vilje til overdrivelse. Uten OCD hadde enda ikke hjulet vært oppfunnet.

Men det er ikke mitt "ball game". Jeg er en slapp saktegående langdistansetriatlet. Når jeg ser på slekta mi, så forstår jeg at det ikke bare er meg, men at vi har gener for å være nettopp dette. Saktegående. Jeg var ikke veldig sprek som barn. Jeg gidder ikke å trene mye. Men jeg liker veldig godt å holde meg i trim. Jeg liker enda bedre å være med på langdistansekonkurranser. Jeg synes det er hundre prosent rasjonelt og fornuftig å delta på ironman, selv med slappe forutsetninger. Like mye som jeg beundrer de raske, beundrer jeg de som fullfører med virkelig slappe forutsetninger. Jeg synes dette er balanse, sunt, langsiktig og god helse. Jeg drømmer om å fortsatt stå på startstreken når jeg er 65.

Jeg har lyst til å starte foreningen for saktegående atleter. Eller kanskje en internasjonal som heter Association of Slow Moving Long Distance Athletes.

Gamle familiebilder

Min gamle pappa Jens har alltid vært en ivrig fotograf. Her er noen bilder fra familiealbumet. Nå er bildene så gamle at de ikke er særlig private lenger. De fleste bildene er fra syttitallet. Pappa er bak kameraet og derfor ikke med på så mange. Jeg er guttungen som er med på de fleste.

Her er albumet:

Treningsdagbok 2009

Målet for 2009 var god helse, 365 treningstimer og 10,59 i Barcelona i oktober. Det var en fin plan. Om ett år skal jeg rapportere at året gikk som planlagt. Men ikke i dag.

270 treningstimer
4,5 treningsdager og 5,2 timer pr uke

Jeg var i fin form sist nyttår, åsså ble det mye pjusk de neste ukene. Jeg trente ganske brukbart i halvåret fra mars til oktober. Jeg rakk å komme i ganske bra form på sensommeren. Men fikk bare bevist det hjemme på Hoppestadlekene. Årets eneste mål var Barcelona i oktober. En uke før var formen inne. Så ble jeg pjusk og konkurransedagen føltes som en dag med influensa. Bare lidelse. De siste tre månedene har noe hærja i kroppen min, vet ikke hva. Jeg tåler bare sånn forsiktig kosetrening. Det er greit, jeg gidder ikke mase. Det løsner snart nå.

Jeg lærte litt om konkurranser i år. At det er for modig å bare ha ett eneste mål for sesongen, at man må sikre seg gode opplevelser underveis. Jeg skulle ha ladet opp til NM i Holmestrand og ikke tatt det som trening. Jeg skulle ha vært med på flere konkurranser når jeg var i form.

Til neste år skal jeg være med både i København og Barcelona. Dersom jeg treffer i København så skal jeg ta Barcelona som kosetur. Dersom jeg bommer i København så skal jeg bryte underveis. Tenk det.

Til neste år skal jeg være pigg, trene 365 timer og trene smart, slik at jeg kan tro på målet om 10,59 når jeg står på startstreken. Jeg skal i alle fall være pigg. Og i alle fall sørge for å få mange gode opplevelser underveis. Og jeg skal grille etter målgang. Om så helt alene.

Jeg trenger å få det til i 2010. For det er så mye annet jeg har lyst til å gjøre også. Som å padle over skagerak, svømme fra Moss til Horten. Og noen andre ting. Men jeg vil så gjerne under 11 timer først. Jeg skal inn på et bedre spor. Jeg vil:

Være frisk
Være i stand til å gjøre en bra ironman hvert år
Ha gode opplevelser fremfor gode tider
Trene 5-7 timer i uka
Trene masse intervall fordi jeg liker det
Ikke trene rutinemessige langturer fordi det er kjedelig
Være en triatlet når jeg er 65 heller enn å gjøre en god tid neste sommer
Ha tid tli å gjøre gjøre artige små ting som feks å svømme Moss Horten
Løpe 24 timers
At trening skal være akkurat passe viktig, at trening skal gjøre livet bedre, ikke stå i veien for livet

Det er det jeg vil.

Hoppestadlekene

I dag lanserte vi Hoppestadlekene. Hoppestadlekene er treningskonkurranser på Hoppestad i Skien. Det koster ingenting å delta. Konkurransene gjennomføres med bare en eneste funksjonær. Det er ingen løypevakter og ingen merking av løypa. Når vannet er varmt nok er det mest fokus på triatlon. Hensikten er bare at spreke og slappe folk skal ha det gøy med å trene sammen. Hoppestadlekene er støttet av Bouvet Grenland og gårdbruker Erik Aas på Hoppestad.

Her er Hoppestadlekene på nett

Treningsdagbok 2008

Den årlige oppdateringa av treningsdagboka har blitt en nyttårstradisjon. Nyttårshopprennet er på topp, treningsdagboka er nummer to.

Årets store høydepunkt kom i januar. Å være med på fødsel gjør alt annet smått. Månedene etter var norsk rekord i kolikk. Den gamle gubbelegen på helsestasjonen sendte uoppfordret det ene eksemplaret av en søvndyssende CD med rare lyder, fordi han knapt hadde hørt maken til skrik. Sakarias er utholdene og klarte å skrike opptill 18 timer pr døgn. Han fortjente egen treningsdagbok. Marie løp nyttårstrimmen på 51 minutter 19 dager før termin, hadde siste joggeøkt på 8 km ca 8 timer før fødselen startet, og hun var trenbar en uke etter fødsel. Men kolikk var slitsomt.

2008 ble et nytt år med tulletrening. Året før klarte jeg å lage en liten formtopp som holdt til greit resultat i Roth selv med tulletrening. Jeg fulgte samme oppskrift i år og det funka sånn nogenlunde. Jeg gjorde Kalmar på 11,31. Crew Race fire uker senere var noen dager etter årets eneste fyllekule. Det funka ikke denne gangen, jeg var slapp som en sakkosekk. Men den svarte skjorte var like fin. Deretter ble jeg løpt ned på vei inn i kantina på jobb og sleit resten av høsten med rygg, nakke og bekken. Var likevel tjukk nok i hodet til å stille på 24 timers på Bislett i desember. Og satte med det kronen på verket på et ganske flaut idrettsår. På pluss-siden var et jeg var frisk denne høsten. De fem foregående høstene har jeg hatt lungebetennelse, kikhoste, leddsmerter og fandens oldermor. I høst var jeg frisk. Åsså fikk jeg gått på ski. Åsså hadde jeg masse hyggelig trening sammen med Marie. Status for 2008:

309 timer treningstimer
4,5 treningsdager og 5,9 timer pr uke
5 prosent svøm
39 prosent sykkel
42 prosent løp

Har trent til sammen 6 timer styrke de siste 3 årene. Ryggen har lagt inn bestilling på mer.

Plan for 2009? Det er nyttår og jeg har ingen plan enda, annet enn å være barnevakt under IM Nice. Jeg trenger å melde meg på ett eller annet for å skremme bort latskapen. Jeg trenger å få til 24 timers før neste julemiddag. Jeg skal klare 10,59 på full distanse. Men her på soffan kjennes det ikke ut som om det skal skje i 2009. Det er mulig at jeg bare ligger og venter på at Bent skal passere meg på lista til Trond. For da er det krig.

To timer etter at jeg skrev innlegget ble jeg så vemodig at jeg meldte meg på Barcelona. Det er ikke bra å gå inn i nytt år uten mål og mening.

Helt kretsmester!

Jeg fikk sølvmerket i friidrett når jeg gikk i 5. klasse. Etter det har jeg drømt om pokal. Eller medalje. Ærlig fortjent. Fluefiske, isfiske, samme hvilken idrett, bare jeg får pokal. Nå sitter jeg stolt som en hane med gullmedalje på brystet.

Marie og jeg stilte i kretsmesterskapet i 3000 meter terreng idag. Er ikke helt sikker på hvilken krets, men løpet gikk langt inne i skogen trolig nærme Kvitseid. Vi møttes bak en gran. 20 mennesker ink funksjonærer.

På baksiden av gullmedaljen står det kretsmester veteran, Norges friidrettsforbund. Den er vakker. Tung. Skinner blankt. Ikke nok med det. Jeg fikk pokal åsså.

Jada. Jeg var eneste deltaker i klasse 40-45.

Jeg anbefaler alle å finne et øde sted og stille opp i kretsmesterskap. Men ligg unna Telemark. Telemark er mitt.

History of Norseman Xtreme Triathlon (Norseman historietime)

Triathlon was an almost dead sport in Norway at the end of the 1990’s. Only 9 Norwegians did a long-distance triathlon in the year 2000. In July 2001, Paal Hårek Stranheim (Hårek) and Bent Olav Olsen (later the founder of Oslofjord Triatlon, the largest triathlon-club in Norway), discussed what could be done to make the sport grow again.

Bent wanted to start this wonderful club only for triathletes. Hårek wanted to invent a unique competition. Hårek described the outline at email during this day. Bent did not fancy it too much, because “he would never get fit enough to do such a race”. This was how Hårek described the idea:


“I want to create a completely different race, make it a journey through the most beautiful nature of Norway, let the experience be more important than the finish time, and let the participants share their experience with family and friends as their own support. Let the race end at the top of a mountain, that way it will be the hardest ironman-distance on earth. The idea is that since Norway have almost none active triathletes, we will need to create a race that attracts German triathletes first, and then Norwegians will discover that they are missing a great opportunity to have fun.”

From there it was a play at the map. Mountain Gaustatoppen is the most beautiful mountain in Norway and an obvious destination. It is not too far from the fjords in western Norway. The Hardangerfjord and the little village Eidfjord soon turned up as a good option. Further north in Norway, the water is too cold for a long swim.

It took two years of planning before 21 men could jump out of the boat and into the Hardangerfjord at July 19, 2003. The organizing committee now consisted of Hårek, Hege, Guy and Fredrik. Guy Huste developed the graphics, logo, layout and web of the event. Fredrik Mandt was the handyman and testpilot, he even measured the distance at the mountain path using 10 meters of rope. Hege Hansane (Hårek’s wife at this time) was responsible for contact with participants and book keeping. As Hårek, Guy and Fredrik would do the race themselves, at race day the race direction was left to Hege, to her big surprise. She was supported by their kids, Rebekka and William, and Hårek’s sister.

We were excited that so many as 21 turned up to do the race. The start field was a wonderful group of people; half of them were new to triathlon. The water was warm, the weather was friendly and Christian Houge-Thiis won at 12 hours 48 minutes. Fredrik and Hårek were followed by national broadcasting. You can see the 5 minutes tv-report at YouTube. It gives you a good impression of the first year. The 19 that reached the mountain top were given the black t-shirts at the ceremony the day after, with the mountain in the background.

The local communities both in Eidfjord and Rjukan gave the event a warm welcome. It was. In front of these were Rolf Yngvar Jenssen in Eidfjord and Andres Setre in Rjukan. It was obvious that we had chosen the right route, for the beautiful scenery and the beauty of the people that lived at both ends of it. Almost too good to be true, the race distance was measured with the equipment of the Norwegian running association (Kondis), and the bike leg turned out to be 44 meters short and the run leg 30 meters short.

HP (Hewlett Packard) gave generous financial support during the first years of the event. There would be no Norseman today without their support.

As the first year was successful, more people came to help with the organisation.

Treningsdagbok 2007

Jeg har som nyttårstradisjon å skrive oppsummering av treningsåret her på treningsdagboka mi. Det var morsommere før. Med svær skam kan jeg melde om et nytt skralt år. Nå er det blanke ark og fargestifter. Jeg skal begynne et nytt og bedre liv. Tror jeg. Nesten helt sikkert.

I 2007 trente jeg totalt 271 timer, inklusive en god del raske gåturer. I 2004 rakk jeg 489 timer. Jeg holdt trøkket oppe helt frem til Kalmar i juli 2005. Deretter har det bare gått den veien høna sparker, når du ser henne bakfra. I mars og ut august trente jeg 6 timer i uka, og stort sett utelukkende intervalltrening og bakkedrag. 8 prosent svømming, 40 prosent sykkel og 43 prosent løping.

På forunderlig vis gikk både Roth og Norseman crew race like fort eller sent som for et par år siden, den gangen jeg trente (11,36 og 14,28 ). Jeg vet egentlig ikke hvorfor. Men det ser ut til at jeg kan bygge opp en for meg ok form i løpet av tre måneder med nesten bare intervall og absolutt ingen langturer.

Roth og crew race var fantastisk moro. Det var triatlonglede på sitt beste. Nå har jeg lyst til å trene og konkurrere igjen. Så nå er det like før. Tror jeg. Nesten helt sikkert.

Etter crew race har kroppen vært dum og ledda har verka. Det gjør de fortsatt. Det kan hende at det ikke var så lurt å gjøre to distanser på full fart akkurat i år. Men det var lurt for hypokonderen.

2007 ble et rart år. Hege og jeg avslutta 20 års samliv i april. I juli traff jeg Marie, på tur med Oslofjord på Hardangervidda. Marie har tremin om tre uker, med et lite guttebarn som var på plass i magen før min tid. Vi har kjøpt inn verdens tøffeste barnevogn. Marie har vært sinnsykt sprek. Men akkurat nå løper jeg fra henne.

Dersom det er fred på jord og kroppen er snill, så er Kalmar konkurransemålet for 2008. Men det egentlige målet er bare å være en sprek og god treningskamerat. Og å bli en sprek gammel gubbe i våtdrakt om tjue år. Og reise verden rundt med oransje venner.

Rapport fra Roth

Det har skjedd noe rart de siste dagene. Jeg har gode tyske venner. Men jeg har ikke koblet det med Tyskland. At jeg faktisk liker tyskere, fordi de er tyske. Men det gjør jeg altså. Jeg rett og slett liker Tyskland. Nå liker jeg til og med tysk musikk og tysk mat.

Denne rapporten ble litt lang. Det var hyggelig å sitte på flyet og skrive.

Jeg har hatt lyst til å reise til Roth i 10 år. Til verdens største langdistanse-konkurranse. Jeg tror jammen den ikke bare er størst, men også best. Det var 2700 deltakere, pluss 500 stafettlag. Det var sirkus. Og det var en herlig blanding av triatlon og party. Tyskerne kan feire.

”Vi” er Line, Pål Cato Elshaug, Freddy Olsen og Lars Erik Løvdahl fra Rye. Åsså var det Dorthe og meg fra Oslofjord. Noen kyllinger vi kjenner godt var påmeldt, men holdt seg hjemme. Vi bodde privat hos to familier som digger Norge. Gutta fra Rye har vært der nede snart ti ganger, og har bodd hos de samme to familiene hver gang. Vi bodde hos fantastiske Marianne og Fritz på sekstifem. Jeg har allerede søkt om adopsjon.

Fredag kveld var det velkomstfest. Jeg bomma stygt på skaleringen, for jeg hadde det alt for gøy med min nye venn Werner. Det er kanskje ikke helt etter oppskriften å ta årets første kule 32 timer før start. Men vertene var imponerte tror jeg. Er ikke helt sikker. Mamma Marianne var bare bekymret. Hun visste ikke at telemarkinger drikker akevitt som andre drikker melk.

Roth er en liten by. Og står på hodet hele uka. Hele befolkningen har adoptert arrangementet. Med så mange deltakere så blir ting litt styrete. Bare det å sjekke inn sykkelen på lørdag ettermiddag er en langdryg jobb, med uendelige køer. Men en kø av triatleter er noe helt annet enn en kø gjennom Asker en tidlig morgen. Å reise ned alene og uten bil er likevel litt i overkant ambisiøst tror jeg.

T1 før start. Du store all verden. 3200 sykler. 300 blodtrente damer. Gamle gubber i våtdrakt. McCormack. Belinda Grange. Det ble for mye av det gode. Enda det ikke går an. Jeg liker ikke å lese bruksanvisninger, og gikk ikke på preracemøte. Liker å ta det som det kommer. Da er det fort gjort å miste starten. Starten går med 250 deltakere hvert 5. minutt. Derfor ble jeg ble svømt over av de raske fra de fire neste puljene. Svømmingen var ellers som den pleier å være. Vann gjør seg best på flaske. Jeg svømte på 1,20. Helt som planlagt.

Sykkeletappen var ikke flat i det hele tatt. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor man setter rekorder i Roth. Kalmar må være mye raskere. Og unnskyld Bent for at jeg klagde sånn på sykkelløypa på Ironduck i 2004. Akkurat som på fredags kvelden, fikk jeg utløp for min dårlige impulskontroll. Men det var sånn en fin dag. Så det var bare å la det stå til på sykkelen. Det var deltakere rundt meg hele tiden, men det var nesten like mange dommere, som passet på at vi holdt passelig avstand. Syklingen gikk gjennom tettsteder hvor det var fest og god stemning hele dagen. Og i Hipolstein var det nesten Tour de France, hvor tilskuerne omringet syklistene opp bakken. Det var til nesten å grine av. Jeg sykla på 5,38. Alt for fort for meg nå. Men det var stas.

Maratonen var en lang runde. Og enda mer folk. Flat og fin. Også den gjennom små landsbyer, hvor det var fest og øl og ompa. Tyskerne kan heie. Jeg holdt ganske fin fart den første halve. Følte meg sterk. Og begynte å støte. Følte meg helt konge. Helt til jeg møtte min venn som hadde weissbier. Jeg hadde bare dårlig impulskontroll. Det var bare en slurk. Men nok til at magen var tom 200 meter senere. Det tok en liten halvtime før jeg fikk fart på kroppen igjen. Så prøvde jeg skikkelig fart i 2-3 kilometer. Også møtte jeg veggen. Jeg løp veldig sakte, men så fort jeg bare kunne til mål. Krampene kom først 500 meter fra mål. Selv med ti tusen gale tyskere som heiet på tribunen, så var jeg ikke i stand til å sette opp farten. Jeg klarte å tømme meg helt. Det er deilig det. Jeg brukte 4,27 på maratonen og kom i mål på 11,36. Etter målgang var det ikke så stas med 3,000 deltakere. Jeg er alltid tufs etter å ha tatt meg ut, og får ordentlig feber. Da vil jeg helst bare ha mamma.

Målområdet var noe for seg selv. Oppbygde tribuner. Svære øltelt med hele befolkningen på fest. Mat og øl til deltakerne. Og nakne mennesker i dusjkø. Målet stenges kl 2230, og da er det årets store fyrverkeri i Roth. De to irene som kom i mål aller sist, ett minutt før målgang var store helter. Nesten like store som McCormack og min Belinda Granger.

Åsså var vår kjære venn Jens Richter der såklart. Han er god venn, redaktør for Triathlon das Magazin, og venn av Norseman. Så vi ble dratt rundt for å hilse på folket. Da møtte jeg Belinda. Min Belinda. Det var dame det. Hun skrev navnet på Oslofjordjakka mi. Så nå må jeg kjøpe ny. Men det var jo jeg som burde ha skrevet på brystet hennes.

Og på mandag kveld var det fest og Marianne og Fritz. Og tyskerne kan feire slik at alle er glade, unge og gamle. Roth er årets høydepunkt. For meg også.

Auf wiedersehen.

Jo forresten. Snittpuls for hele dagen var 159. For første gang på noen år fungerte mat og drikke perfekt. Jeg pressa meg det jeg klarte hele dagen. Men tenkte aldri at dette skal jeg ikke gjøre igjen. En flat ironman er tross alt som en rusletur i parken. Jeg var 11 minutter etter persen. De siste 23 månedene har jeg trent 5 timer pr uke. Lengste sykkeltur før Roth var 45 kilometer. Min nye Giant har jeg bare sittet på i til sammen 3 timer. Jeg tror jeg fikk ut det jeg hadde potensiale for denne gangen. Og nå har jeg bare masse deilig energi i kroppen. Jeg vil ha mer.